Jeg hadde 13 burgere på plata og det var fortsatt innkommende. Det var bestillingslapper på absolutt hele tavlen og vi måtte sette strek for fler bestillinger. Rett og slett. "Nei, dessverre det er ikke mer matservering nå. Kokken rekker ikke over alt." På Fyret har vi bare en kokk. Eller. Vi har flere. Alle vi som jobber der er kokker og servitører om hverandre. Vi bytter på kjøkkentjenesten. Vi kan alt alle kan.
13 burgere skal flippes og stekevarmen går ned. Det tar tid. Alle er sultne og alle vil ha først. Men vi takler det. Vi forbereder gjestene på at det tar tid. Gjestene som kommer til oss må rett og slett godta at full restaurant betyr forsinkelser på kjøkkenet. En fantastisk særposisjon. Take it or leave it. Dette er Fyret.
Og vi klarer det. Vi holder servicenivået der det skal være. Informere, informere, passe på, servere ventebrød og ventenøtter, informere. Alle vet og alle venter. Jeg derimot teller burgere, flipper, spiller memoryspill i hodet på hvilke som ble lagt på først, peker ut neste burgerbord og legger opp. Jeg har kontrollen lenge. Men så slår det inn. I mørket er alle katter grå. På plata er alle burgere brune. Og de virker like stekt. alle sammen. Men ok - stekespadevandring over alle 13 og jeg finner neste mann ut. Jeg er tilbake på sporet.
12. 9. 7. 3. 2. Det er to igjen. Jeg tror disse burgerne skulle gått ut allerede på nummer 9. Vi snakker hockeypuck med og uten ost. Men - la gå. Dette er Fyret. Leave it. Og da kommer Monica inn og sier:
"Siw, vet du at de på bord nummer 15 er mesterkokker?"
Ehhh. De som kjenner meg vet at jeg liker å lage mat. Jeg har samlet en gjeng jenter som møtes noen ganger i året for å lage gourmetmat. (Slik vi tror gourmetmat kan defineres.) Og de som kjenner meg vet at jeg setter pris på anerkjennelse for god mat. Så enkel er jeg. Jeg liker skryt. Og det er da mesterkokkene kommer inn og får hver sin Fyretpuck.
Jeg står på kjøkkenet og har ryddet siste lappen av tavla. Jeg står på tærne på kjøkkenet. Kikker over persillen, sitronkurven, kaffemaskinen og et nipsfyr. Spiser de maten? Stopper de opp i en halvtygd bit, ser på hverandre, ned i maten og på hverandre igjen?
Jeg spør Cecilie om det er sant. "Ja, det var han i rød genser som lurte på om vi visste at han over bordet for han igjen var mesterkokk!" "Det var lissom ikkeno vits å si det da du sto midt i det i stad," sier Monica.
Nei, det har du rett i. Jeg tror for det meste at jeg ikke er star-struck eller lider spesielt under autoritetsangst. Jeg står fortsatt for det, men det er noe med det. Mesterkokken på bord 15. Jeg kjenner ikke ansiktet og ingen vet hva han heter. Jeg blir faktisk utålmodig etter respons. Jeg løper ikke Smitt&Smule langs bardisken, men jeg har lyst. Heldigvis får jeg mer å gjøre og er nødt for å glemme det en stund.
Men når de er ferdigspist kommer jeg på det. Jørn. Jørn fra Gamle Raadhus. Sjefskokken der. Sjefen til dattera til sjefen. Jeg har så vidt hilst på han før. Gunnar sier jørn-ditt-Jørn-datt-Jørn-lutefisk-Jørn-lunsjmeny. Vi er på hodenikk hvis vi sees. I allefall i mitt hode. Jeg tror ikke Jørn vet det.
Jørn er ingen konge og jeg overdriver parallellen, men jeg lander plutselig et sted på "Harald og jeg..". Jeg var tilbake. Jørn. Du kjenner spillet, take it or leave it. Dette - er Fyret.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment