Panikk eller på nikk med mesterkokken...

Jeg hadde 13 burgere på plata og det var fortsatt innkommende. Det var bestillingslapper på absolutt hele tavlen og vi måtte sette strek for fler bestillinger. Rett og slett. "Nei, dessverre det er ikke mer matservering nå. Kokken rekker ikke over alt." På Fyret har vi bare en kokk. Eller. Vi har flere. Alle vi som jobber der er kokker og servitører om hverandre. Vi bytter på kjøkkentjenesten. Vi kan alt alle kan.

13 burgere skal flippes og stekevarmen går ned. Det tar tid. Alle er sultne og alle vil ha først. Men vi takler det. Vi forbereder gjestene på at det tar tid. Gjestene som kommer til oss må rett og slett godta at full restaurant betyr forsinkelser på kjøkkenet. En fantastisk særposisjon. Take it or leave it. Dette er Fyret.

Og vi klarer det. Vi holder servicenivået der det skal være. Informere, informere, passe på, servere ventebrød og ventenøtter, informere. Alle vet og alle venter. Jeg derimot teller burgere, flipper, spiller memoryspill i hodet på hvilke som ble lagt på først, peker ut neste burgerbord og legger opp. Jeg har kontrollen lenge. Men så slår det inn. I mørket er alle katter grå. På plata er alle burgere brune. Og de virker like stekt. alle sammen. Men ok - stekespadevandring over alle 13 og jeg finner neste mann ut. Jeg er tilbake på sporet.

12. 9. 7. 3. 2. Det er to igjen. Jeg tror disse burgerne skulle gått ut allerede på nummer 9. Vi snakker hockeypuck med og uten ost. Men - la gå. Dette er Fyret. Leave it. Og da kommer Monica inn og sier:

"Siw, vet du at de på bord nummer 15 er mesterkokker?"

Ehhh. De som kjenner meg vet at jeg liker å lage mat. Jeg har samlet en gjeng jenter som møtes noen ganger i året for å lage gourmetmat. (Slik vi tror gourmetmat kan defineres.) Og de som kjenner meg vet at jeg setter pris på anerkjennelse for god mat. Så enkel er jeg. Jeg liker skryt. Og det er da mesterkokkene kommer inn og får hver sin Fyretpuck.

Jeg står på kjøkkenet og har ryddet siste lappen av tavla. Jeg står på tærne på kjøkkenet. Kikker over persillen, sitronkurven, kaffemaskinen og et nipsfyr. Spiser de maten? Stopper de opp i en halvtygd bit, ser på hverandre, ned i maten og på hverandre igjen?

Jeg spør Cecilie om det er sant. "Ja, det var han i rød genser som lurte på om vi visste at han over bordet for han igjen var mesterkokk!" "Det var lissom ikkeno vits å si det da du sto midt i det i stad," sier Monica.

Nei, det har du rett i. Jeg tror for det meste at jeg ikke er star-struck eller lider spesielt under autoritetsangst. Jeg står fortsatt for det, men det er noe med det. Mesterkokken på bord 15. Jeg kjenner ikke ansiktet og ingen vet hva han heter. Jeg blir faktisk utålmodig etter respons. Jeg løper ikke Smitt&Smule langs bardisken, men jeg har lyst. Heldigvis får jeg mer å gjøre og er nødt for å glemme det en stund.

Men når de er ferdigspist kommer jeg på det. Jørn. Jørn fra Gamle Raadhus. Sjefskokken der. Sjefen til dattera til sjefen. Jeg har så vidt hilst på han før. Gunnar sier jørn-ditt-Jørn-datt-Jørn-lutefisk-Jørn-lunsjmeny. Vi er på hodenikk hvis vi sees. I allefall i mitt hode. Jeg tror ikke Jørn vet det.

Jørn er ingen konge og jeg overdriver parallellen, men jeg lander plutselig et sted på "Harald og jeg..". Jeg var tilbake. Jørn. Du kjenner spillet, take it or leave it. Dette - er Fyret.

Et Møllhausendikt...

Jeg liker å sitte alene på cafe. Det blir så mange gode historier om folk av det. Jeg trenger ikke gå bort å spørre, for jeg vet resten selv allerede. Å fylle ut hullene i en samtale for eksempel. Lowtalkeren og Mr Alle-kan-høre-hva-jeg-sier. Men når det er glass i mellom meg og hovedpersonen, blir det morsomt. Jeg hører ennå så godt at jeg ikke har lært meg å lese på leppene. Men her sitter jeg og ser damen. Grå parykk. Pen i tøyet. Det er markante smykker og briller. Og leopardmønster. En frognerfrue med uviss plassering på veldig eller ikke godt bemidlet. Idag er hun min ene gullfisk i bolle. Det er kanskje stygt å smile eller le av dette, men hun snakker med seg selv. Jeg ser det kommer noen hele setninger, men det er ikke dem det er flest av. Resten er et dikt. På innpust og utpust. Et Møllhausen-dikt. For det er her jeg sitter.

"mmmm
jæpp
mmmm
jæpp jæpp
jæpp jæpp jæpp
jesssss
jammm
jammm
jæpp
jæpp
mjhjæpp (innpust)
mmmmmm..."
osv.

Midtveis i diktet dro hun faktisk fram en sigar.

Giraffen på skøyter

Idag er jeg giraffen på skøyter. Jeg holder hodet høyt hevet, men vi snakker mye armer og ben. Og det hjelper fint lite å være giraff med høydeskrekk. Bambi. Jeg er tøffere enn deg. Trampe. Du har truger til bein. Det er bare resten igjen, så er jeg i mål.

(Bildet er rappa fra icanhascheezburger.com)

Pokal i trøtt...

Når man er på sitt aller trøtteste, ønsker man at omgivelsene er på sitt aller enkleste. Men noen ganger når man utvilsomt tar pokal i trøtt, klarer man å gjøre enkle ting veldig kompliserte.

Mobiltelefonen min bruker jeg til mange ting. Kontakt med venner, notater, påminnelser og mer. De vanlige mobilfunksjonene som følger med telefonen. Men så har jeg også en banktjeneste jeg bruker via sms. Jeg kan sende en ferdiglaget mal jeg har på telefonen for å finne ut om jeg har jackpott eller møll på konto. Prosedyren er da å sende malen til nr 2080.

Jeg tror jeg vant pokal i trøtt med tre hestehoder, en lamaleppe og et beverbitt her om dagen. Det var da jeg skulle slette meldinger fra "Innboks" og "Sendte meldinger" at jeg oppdaget at det lå en melding i boksen "Utkast". Den lød som følger "09m - " og var forsøkt sendt til nr 2090.

Ja. "HÆ?" Det var det jeg også sa. Min telefon har slumreintervaller på 9 minutter pr gang jeg trykker "Slumre". "09m- " til 2090 var et forsøk på å fortelle noen at jeg fortsatt trengte 9 minutter til på å stå opp. Jeg tror jeg trengte det.

(Bildet er fra da Sara, Edu, Kai-Arne og jeg sov på stranden for å få med oss soloppgangen. Dette er før solen har bikket horisonten. Februar 2008)

Nabobordet

De er morsomme de bordene. De med to stykker på. Den ene snakker lavt. En skikkelig "low-talker". Den andre er normal i volum. Det høres ut som en monolog med huller i.

De er morsommere disse enn han med handsfree ved siden av deg på t-banen. Han som later til å invitere deg på kino.