En venninne av meg kalte meg en gang en diplomathore. Det er helt riktig. I går var det helt feil. Du tror kanskje at du som kunde har evighetskontrakt der det i såfall er du som kan nedlegge veto og oppheve kontrakten? Tro om igjen! Det går an å få sparken som kunde også. Eller i allefall få en kraftig advarsel.I diplomatiets horeri ligger det i rollekarakteren at du til tider forsøker å se saken fra så mange sider at du stopper en hver utvei for aggresjon. Det finnes alltid en grunn for ikke å bli sint. Det finnes alltid et ekstra moment som også fortjener å vektlegges. Du vektlegger alt for alle og roer gemyttene til dem du har rundt deg. Men rollekarakteren sier ingenting om at du helt ned til beinet kan innta en sannferdig lotus MED fred i etterkant av konflikten. I allefall har det vist seg at dette er min form for diplomatisk tiktakkeri. Det holder lenge, det holder ofte, men ett sted går grensen.
På tirsdag tok jeg over kjøkkenvakten på Fyret der alt var kaos og vi allerede hadde misfornøyde kunder. Vi manglet den avlastende tredjepersonen som gjør at ting flyter når det brenner hos Petter. Folk hadde ventet lenge, plata var full, oppvasken boblet og vi lå på hælene lenge. Tavlelappene dekket hele planken og jeg jobbet på spreng. Jeg hadde til og med matordre som IKKE sto på tavlen. Bord nummer ti hadde bestilt burgere med tilbehør og alt var lagt opp og klart. Svetten siler fordi det var årets varmeste dag og jeg balanserer maten ut til fullstappet terrasse. Så langt vet jeg ingenting om hvem som venter, hvor lenge de har ventet og hvilke beskjeder de har fått. Jeg er blank, åpen og klar for å passe på gjestene mine.
Men burgergjestene mine var borte. De hadde ventet i tre kvarter og forlatt åstedet uten å gi et eneste hint. Jeg lå tre skritt bak hele veien og klarte ikke ta igjen ett eneste ett. Jeg følte meg flau og veldig lei meg som ikke på noen som helst måte kunne blidgjøre kunden min. Jeg ble avspist med "silent treatment" rett og slett. Denne stillheten er vond når den kommer fra noen nærme, men den er faktisk stikkende ekkel og ubehagelig når den kommer fra en ukjent. Særlig når du skjønner kunden så godt og med diplomatisk kjærlighet så gjerne skulle gjøre noe godt for den forulempede. Kunden hadde rett og slett slengt på røret.
Men så skjer det. Onsdag. Med en restaurant som går som en godt smurt og riktig stilt bestefars klokke, kommer det to gutter og bestiller burger med ost og champion. Ett tilbehør på hver burger. Dagvakten fra i går - som er hun jeg jobber sammen med denne kvelden - sier til meg: "Husker du de to som bestilte burger i går og bare stakk? Det er de to gutta som sitter på bord nummer sju. Jeg var nettopp der ute og sa at det var utrolig frustrerende at de bare gikk."
Loddet ryker og strengene smeller gjøken rett i tinningen på meg. Det var to stamkunder! De har vært her MANGE ganger og bestilt den samme burgeren. De har hver eneste gang fått personlig service av meg og de har til og med bestilt sin mat og drikke uten å åpne munnen. Jeg har sitert bestillingen for dem uten suflør i det de har satt seg ved bordet. Jeg husker dem. Jeg liker dem. Jeg passer på dem. De er mine gjester. Det lyner i panna og jeg overhører hun jeg jobber sammen med. Hun prøver å smile meg ut av det og sier: "Ikke kjeft på dem'a. Jeg var der nettopp."
"Var det dere to som var her i går og bestilte burgere og bare gikk?"
"Nei!"
"Var det ikke?"
"Joda, jo. Det var vi."
"Vet dere. Det var JÆVLIG KJIPT! Jeg hadde oppover ørene kaos her og var skikkelig lei meg for at noen av mine kunder bare gikk. Det var skikkelig skikkelig kjipt. Og så ble jeg så innmari skuffa da det var dere to! Jeg prøver hver eneste gang dere er her og behandle dere som mine personlige gjester og så velger dere å gå? Uten å gi meg en eneste sjanse til å gi dere halv pris på maten, beklage det hele eller på noen som helst måte prøve å gjøre det godt igjen? Fy faen så skuffa jeg ble for at det var dere to."
Resten av denne dialogen husker jeg ikke like nøyaktig. Jeg var veldig veldig forbanna. Jeg vet at en av dem sa noe om at de hadde forsøkt å si fra og at de trodde de var ute av loopen. Jeg vet også at kunden sa til min kollega at han ikke hadde lyst å sitte å føle seg skyldig. Min kollega ba han og hans venn å glemme saken. Tropevarmen hadde gått i toppen på oss og nå måtte vi legge dette bak oss. Og dessuten kunne de få gratis kaffe på huset om de ville. De takket nei til kaffe. Slukøret ville han betale for maten både tirsdag og onsdag, men bare fikk regningen for onsdag. Vi nektet for dobbel betaling og han nektet å gi eksakt beløp. Han ga over.
Jeg vet at alt dette nappet i meklingsmaskineriet mitt. Det fantes en annen side av saken. Flere momenter å vektlegge. Men jeg krysset ikke over til anger denne gangen. Et sted går grensen for hvor jeg gidder å selge min diplomatiske stump. Jeg håper virkelig kunden kommer igjen og at jeg kan vise min omsorg på ny. Det ble ikke oppsigelse, men det kan TRYGT regnes som en kraftig advarsel.
