Få det ut!

Heldigvis er jeg utstyrt med en moderat redsel for insekter. Sånn i utgangspunktet i allefall. Det vanket riktignok noen netters søvn med et halvt øye åpent etter at den hårete, åttebente vakringen sto på enden av sengen. Men jeg har ikke og fikk ikke edderkoppfobi av det. Jeg tror heller ikke jeg hadde holdt ut lenge her om jeg hadde hatt krypfobi generelt. Jeg sover uten gardiner, uten myggnetting, med radarspray og myggkrem på nattbordet. Fordi jeg bruker takvifte i stedenfor aircondition, har jeg vinduene åpne. Bare det vinduet over hodet holder jeg lukket, men ellers er det frie luftstrømmer. Men jeg må minne meg selv på hver kveld at "de derre er mer redd for meg enn jeg er for dem." Og dette må jeg tro på. Ellers blir det lite søvn, gitt.

Men insekter vekker mye følelser hos mange. Med eller uten fobi, er det vel ganske mange av oss som føler lite kontroll på små mangebente krek. Kai-Arne fjernboer for eksempel - har utviklet et ekte kakkerlakkbrøl. Da vi vasket ned restauranten her, var det ikke rent få av dem. Den hadde ikke vært brukt på en stund. Det var ganske "priceless" da vi åpnet et lysbryterpanel. Kai ser fire brytere. Jeg ser tre. Jeg telte ikke sekunder, men jeg hadde allerede begynt å smile litt forventningsfullt da den fjerde bryteren begynner å gå. hehe. Kakkerlakkbrøl nr 147 notert.

Kai-Arne fjernboer brøler som en mann. Jeg tar femivarianten som har litt høyere frekvens på lydarten. Nærmest i dag dro jeg stigende oktav da noe spratt på restauranttoalettet etter at jeg var ferdig. Dæven som man skvetter. Jeg hadde nettopp ristet av en edderkopp på toalettrullen da dette spratt. Jeg skvatt så fælt at jeg nesten fikk krampe i venstre skinke. Jeg vet ikke hva det var, men det var ufarlig. Pulsen ga seg da jeg fikk ledd litt av det.

Men hvordan jeg takler insektene fra dag til dag varierer like mye med dagsformen. Til tross for vakre omgivelser, sol, varme, basseng, sjø, strand og fruktige drinker, varierer humøret her like mye som ellers. Sint, trist, glad og alle avarter av det.

De mest vanlige plagsomme som klegg, veps og mygg er kanskje de som har gjort meg mest oppmerksom på dette. Kleggen er satans irriterende. Den liker deg best når du er litt svett og varm, og det er jeg ofte her. En dag jeg sto og svettet som verst, var dagen av den sorten der jeg følte meg som en halvt italiensk trykkkoker med høyt blodtrykk. Sint. Jeg sliter med noe som er fysisk slitsomt når jæværn setter seg på leggen min. Eller rompa. Eller ryggen. Rundt og rundt og så innmari uforutsigbar. Den dagen var jeg så sint og forbanna, slo så mye og hardt etter kleggen de gangene jeg så hvor den satt seg at jeg fikk blåmerker. Jeg ble nesten adrenalinsint over ikke å få være i fred, og det ble det jungelbrøl av. "DØ DA DIN DRRRRRRRRRRRRIT!" ropte jeg mens jeg hoppet opp og ned på en klegg jeg faktisk hadde svimeslått. Med trykk på rrrrrr. Deilig. Sint er fint. Og fjernboern fikk seg en latter som kilte meg også.

I forrige uke opplevde jeg å bli dehydrert. I allefall nesten. Uansett var jeg ganske betutta og følsom. Jeg var trist og lei meg på et vis. Mat og drikke styrer ofte mitt humør. På vei hjem fra sentrum, gikk jeg snarveien. Et smug som er litt svalere og som er en raskere vei til og fra byen. Handlepose, bag og en brus i hånda, fred og ingen fare og faen det der gjorde vondt. Veps. Ut av det blå i min verden satte den seg på undersiden av venstre arm og stakk. Først ble jeg skikkelig lei meg fordi jeg ikke synes dette var vel fortjent. (Det er det aldri, men likevel.) Så ble jeg skuffa for at jeg sto i et smug uten at noen kunne se den hevelsen jeg litt uforstående pekte på. På en dag som denne var hungeren etter noen som kunne synes synd på meg ganske stor. Men derfra var formen stigende. En guaranabrus og et vepsestikk gir en ganske happy-go-easy adrenalinrus. Fra hengehue til lettbent sprettmajor. Men det ga seg da jeg kom hjem og begynte å jobbe igjen. Plutselig var guarden helt nede for alt som het kryp og klegg. Jeg begynte nesten å grine da jeg sto bøyd i et buskas og kleggfaen kom. Jeg ble akkurat så lei meg og synes insektsfaunaen var så urettferdig at jeg gikk og la meg.

Sint og trist. Da er det bare glad igjen, og så langt virker det kanskje ikke mulig. Men det er det. På en god dag fikk jeg innertier på en klegg uten at den fikk bitt meg. Den satte seg på venstre underarm og på et eller annet uforståelig vis fikk jeg gjort et Kill Bill triks på den. La oss si det var sylskarp presisjon da jeg faktisk vred hodet av den mellom høyre peke- og langefinger. Dagen var god og jeg ble stolt og utålmodig etter å fortelle Kai-Arne om bragden. Lattern og smilet satt løst hos meg, og arbeidsdagen ble enda bedre av det. Fest.

Da jeg var i India, gjennomførte jeg i tillegg til daglig meditasjon en del kurs. Enten det var meditasjon eller kurs, var hovedfokus å rette oppmerksomheten innover. I meditasjon er du ofte latt over til deg selv å avgjøre hva du kjenner der inne. I kursene fikk vi veiledning av kursleder på en del spørsmål vi skulle ta stilling til. Alt sammen samtidig som vi mediterte. Det er nemlig ikke alltid meditasjon dreier seg om å tenke minst mulig. Et av kursene het "Fasttrack yourself" og det gikk eksplisitt ut på å kjenne igjen følelseartene sinne, glede, sorg og frykt. Med musikk og aktivitet ble vi satt i "situasjoner" alene, i par eller grupper der vi skulle kjenne etter hva vi følte. Oppsummert skulle vi bli bedre rustet til å kjenne igjen følelser, sette grenser og/eller utnytte følelsen på en fordelaktig måte.

Jeg fikk en del nye knagger å henge følelsesspekteret mitt på fra dette og andre kurs i India. Å ha en rasjonell innsikt i følelsesspekteret sitt, virker kanskje litt paradoksalt. Men man trenger alltid ventiler for et hvilket som helst humør man er i, og jeg har valgt å bruke insektsmylderet rundt meg som et verktøy. Kall meg gjerne en positiv idiot, men det er lite jeg får gjort med at jeg til en hver tid er omringet av en større eller mindre mengde kryp. Så når kleggfaen kommer og jeg handler i affekt, kan dette av og til være et lite hint til meg om dagsformen min. Og uansett hva som skal ut - sint, trist eller glad - så er det faktisk veldig godt å gjøre nettopp det. Få det ut!

Spinach

"I hate spinach and I'm glad I hate spinach, because if I liked it, I would eat it and I hate spinach!"

"The Joy of Burnout", Dr Dina Glouberman

Vogelspindel'n og jeg

Nå skal jeg være breial og ikke fortelle om forhistorien til dette. Det er ingen som trenger å vite at jeg etter å ha hadde skrittet ut av sengen i fotenden og snudd meg til Terje, gjorde et lite uæææh på halvt mute (det ville vært fint å kunne skru av folk med fjernkontroll noen ganger). Hold fienden uoppmerksom og la den heller ikke vite at du er redd. Det er heller ingen som har sett meg stå småfjetret med hendene foldet opp mot ørene mens jeg sier "Fy faen, Terje. Se på denna." Det var bare jeg som kjente at det stakk i pannen og at jeg tørket i øynene fordi jeg stirret sånn.

Dette er en fugleedderkopp. Det høres kulere ut på tysk: Vogelspindel. Disse kan bli en liten pizza store og hoppe 3-4 meter. Men dette var bare et barn, da. Den tilhører tarantellfamilien, og noen arter av dem kan kaste litt hår fra kroppen når de blir bekymret. Synes jeg jeg ser det. Småfjetret vogelspindel holder to av åtte labber opp mot ansiktet mens den skvetter litt pels fra ryggen. Hårene er visstnok veldig irriterende på huden. Lege og greier hvis det blir for ille. (Dette er informasjon fra skumlesing på nett etter at Bodo sa det var en Vogelspindel.)

Om mammaen hans har vært og sett etter den når jeg ligger og sover, vet jeg ikke. Og det er egentlig greit.

Pousada Vakker V

Oppe
2. Restauranten. Den er bygget med et x-kantet tak og åpent hele veien rundt i fellesarealet. Til venstre er det hengekøyer du kan sitte i. Til høyre er en av vannlijedammene.

Nede
1. Resepsjonsområdet. Sittekøyer for den som venter eller bare vil lese en bok. For eksempel.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Pousada Vakker IV

Oppe
1. Tartaruga. Skillpadde på portugisisk.

2. Hovedbygget for Pousadaen. Det er bygget på prinsippet til et tempel. Kai og jeg bor i andre etasje over resepsjonen. Jeg til venstre og han til høyre. Klesvasken er Terjes.

Nede
1. Bardisken i restauranten.

2. Huset til Bodo. Det var i hans hage jeg fant Konrad Koala.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Pousada Vakker III

Oppe
1. Det er volleyballbane på plassen her. Den har gitt meg skrubbsår.

Nede
2. Første juledag lagde vi stenovnsbakte rundstykker av 1-2-3 speltbrødblanding som Terje hadde tatt med fra Norge.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Pousada Vakker II

Oppe
1. Lykt ved bassenget.

Nede
1. Mye bruksgjenstander her er basert på skillpadder. På Praia do Amor i Pipa er det et eget klekkested for skillpadder der man kan se bittesmå skillpadder finner veien til havet. De gangene dette skjer, er det en vakker hendelse sies det.

2. Inni en palme ved bassenget. Den store oransje tingen som lignder en ananas er treets frø. Når denne faller ned, smuldrer den opp og frøene spres.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Por do Sol

Por do Sol betyr Solnedgang, og her bor jeg. Fjernboer Kai bor i et speilvendt identisk rom vegg i vegg med meg. Det er fint her, synes jeg.

Jeg sovner og våkner til dyrelyder - litt ettersom hvem som er nattedyr og dagdyr. Forøvrig kan jeg fortelle at også dyr i skogen kan ha startvansker når de "står opp". Jeg har hørt en og samme fugl (la oss si det er samme fuglen) veldig tidlig og litt nærmere formiddagen. En morgenfugl er ikke bare en morgenfugl den heller, og hanen her i nabolaget røyker garantert Teddy. Mange.

[Bildekvaliteten er litt så som så på disse bildene, men det gir likevel et inntrykk.]

Børds!

For dem som kjenner oss er det ikke ukjent at Terje og jeg har deler av året hver for oss. Terje leder på å være på bortebane, men jeg har begynt å ta innpå. I fjor gjorde jeg et kraftig innhugg på 6 uker i India og her jeg er nå sniker jeg inn tre måneder. I såkalte "reisedøgn" nærmer vi oss å være litt mer på likefot.

Men takk og pris brøt Terje tellinga. 17. desember kom han hit til Pipa for å feire jul med meg. Jeg kan si flere ting om å feire jul utenlands, men å feire jul uten andre halvpart av hjertet mitt...helt feil.

Tidlig i desember var det ingen tvil. Da var billetten bestilt og jeg kunne begynne å forberede tosom-loppa jeg har i blodet. Jeg liker veldig godt å være to med min aller beste venn.

Vi hadde tre fine uker der Terje fikk lov å flate helt ut og vi var late juledyr sammen. Blant annet kommer jeg til å huske da jeg gynget Terje som lå i hengekøya og etterhvert sovnet. En annen gang var det jeg som lå i køya mens jeg holdt Terje i foten. Det var skumring og vi hørte på musikk. Vi hadde i grunnen ikke sagt et ord på veldig lenge, men vi holdt takten til musikken. Han med foten og jeg med hånden. Det er sånne ting som blir ekstra fine når man tenker tilbake på det. Av og til er det sånn - du skjønner ikke at du hadde et øyeblikk før litt i etterkant. Det er mye fin magi i sånt.

Magien ble igjen etter at han dro også. Vi hadde en veldig fin avskjed han og jeg som jeg kanskje forteller om en annen gang. Enn så lenge lar jeg det fine varme inni hodet mens jeg smiler og teller år på fingrene. Når sommern kommer har jeg bare en finger igjen før vi må begynne å telle årene vi har vært sammen med tærne...fine, fine min...

Balansekunst

Det er ikke ukjent at McDonalds kjører nasjonale typiskheter på sine ulike internasjonale filialer. På Natal Shopping fant jeg denne.

Vann fra grønne kokosnøtter smaker annerledes enn kokosmelk fra de brune kokosnøttene vi kjenner i Norge. Kokosnøtten jeg har foran ansiktet i den første postingen på bloggen, er gul. Den smaker ulikt fra den grønne og den brune. Så en kokosnøtt er ikke en kokosnøtt den heller.

Men McDonalds har - i min verden - bomma. Her i Brasil har jeg drukket kokosvann rett fra nøtta og fra boks kjøpt i butikk. Rett fra nøtta er aller best, men den de selger mest av på butikken er en veldig god nummer to. Den fra McDonalds smakte rett og slett ikke godt og ikke som en ekte grønn kokosnøtt. Hundre prosent sikker kan jeg ikke være, men jeg tror hemmeligheten ligger i holdbarheten. Kokosvannet i butikken har en holdbarhet på 10 dager. Holdbarheten på kokosvannet fra McDonalds var drøyt over en måned. Da sier det seg selv at det er tilsatt litt av hvert av ufin hokus pokus. Tror jeg.

Uansett er kokosvann fra de grønne kokosnøttene på listen over ting jeg liker aller best. Det er fantastisk friskt, smaker søtt uten å være for søtt og er genialt på flere vis. Jeg er (dessverre/heldigvis) skapt sånn at jeg tilnærmet blir sulten hver 3dje time. Det er godt å være sulten, men det er faktisk ikke alltid det passer. Min kjære pleier å tulle med at han alltid har en nød-Snickers på lomma. Det er en spøk, men av og til er det faktisk helt nødvendig. Vi ler av det når jeg ikke er sulten, men sekundene teller når blodsukkeret tuner inn på "way over bedtime". Og der kommer det geniale med kokosvannet. Blodsukker berg-og-dalbane er en ubalanse som dette vidundervannet balanserer. Den gjør i allefall det for min del, og det er en del av hva Brasilianerne her hyppig selv anbefaler. De anbefaler det dog for det meste i forbindelse med fyllesyke og matforgiftning.

Jeg vet ikke hva i kokosvannet som er genistreken, men av rulleteksten på boksen inneholder den salter, jern, fosfor, c-vitaminer og kalsium. Den skårer lavt på proteiner og kalorier. Det den inneholder aller mest av er potassio/potassium. Kanskje det er der tryllekunsten ligger. Aller helst skulle jeg funnet ut av dette selv, men med typen "det tar votter og vinter"-båndbredde orker jeg ikke. Hvis du vet noe om det, håper jeg du deler det med meg! (Jeg skal være surfelat helt til jeg kommer hjem til Norge igjen...)

Belinha

Dette er Belinha. Du uttaler navnet med høyfrekvent stemmebruk mens du sier "Belinnnnnnnnnnjaaaaaa!". I allefall er det slik eiern hennes som også bor på området her, uttaler det når hun roper.

Belinha er litt sånn som meg på en vanskelig dag. "Ja, jeg liker kos, men IKKE akkurat derrrrrrrrrr." Belinha aner ingenting om Brasilianske grove glidelåsprinsipper. I allefall ikke ennå. Dette er pousada-diva nummer 1. Jeg er rett og slett ingenting i forhold.

Lykkebeist

Siw: "Ååå, se! Ta bilde! Det der er så fint. Nå skal jeg være glad i i hvertfall fem minutter. Fra nå av skal den hunden hete Lykke."

Kai: "Jeg synes hun skal hete Beist."

Lykkebeist er egentlig greit det også.

...

"Jeg må innrømme at vi var blitt advart for lenge siden mot å skli på rekkverket, ikke fordi far og mor var redde for at vi skulle brekke armer og ben, det gav de en god dag i og derfor brakk vi aldri noe..."

Italo Calvino, "Klatrebaronen".

Konrad Koala

Jungelkladden

Sjasjev!

Dette ser ut som en paprika med rar stilk. Det er ikke det. Denne frukten vokser overalt her og det største treet for frukten er like stor som en fotballbane. Jepp, det er sprøtt. Men treet kan vokse sånn fordi det ikke gror røtter slik vanlige trær gjør. Dette treet har ikke ett stykk tykk stamme med røtter og tilhørende trekrone. Dette treet har grener som vokser opp av jorden og ned igjen. Opp igjen og ned igjen. På den måten kan det spre seg utover enorme arealer.

Når frukten er moden faller den ned på bakken og avgir en litt forfylla lukt. Det er ikke fordi frukten er dårlig, men den er bare litt gjærete av vesen. Den smaker litt sånn også. Egentlig synes jeg den er litt for besk til å lage juice av - til og med når den har ekstra sukker i. Men den er populær her, og i ubevokta hager er det ikke sjelden det er slang på sånne.

Men hva er det? Vi har den i Norge også. Ikke frukten, men stilken. En jeg hørte om hadde ikke helt dreisen på uttalen og kalte det sjasjev. Her i Brasil heter frukten Caju, og du uttaler det med en litt ka-dju lyd fonetisk. Helt riktig! Stilken er det som etter litt koking blir cashewnøtten!

Tåsk!

Tær er og blir noe av det dummeste jeg vet. En såkalt fiffig anordning som man ikke klarer seg uten, men som er så innmari i veien. I allefall mine tær. Faren min har store stortær. Takk for den. Til og med farmor sa da jeg ble født "Ja, var DET noe å arve, da." da hun så meg første gang i plexikassa på sykehuset. Og du vet du har snublet mye i ditt liv når du har utviklet egne snublereflekser. Titt og ofte har jeg imponert meg selv med hvordan jeg har klart å finte meg ut av et realt tryn. Men det hjelper fint lite når du har dårlig mørkesyn og du tar firsprang-skritt rett frem når det kommer en trapp. MEN - som jeg alltid sier: hva er vel vitsen med å slå seg når det ikke synes!

Ps: jeg har trolig også bristet tåen ved siden av! Trappesparket tok jeg i november, mens tåbristen en gang midt i desember. Den føyer seg inn i rekken med en lilletå jeg brakk for mange år siden. Jeg brettet lilletåen under foten fordi jeg sparket til en gigantrull med julepapir. Øvrige tær har fått rift og annet snacks under oppholdet her. Jeg er sikker på at jeg kan gå stødigere med truger. Truger OG vadere. Da må jeg i det minste løfte hele foten.

Post tåsk: det som er jævlig ironisk er når jeg hører meg selv rope: "Forbanna jævla horeri av et løvhælvete!" på vei hit. Det har regnet i et døgn og jeg sklir i et blad når jeg skal prøve å passere snikhesten (les: hester som sniker seg inn på pousadaen for å gå på gresseslang) som har kommet til oss. Da bretter jeg tåa under sandalen og hører "snæpp"! DET er ironisk det. Nå halter jeg og den er antageligvis brukket.

Pousada Vakker

Der jeg bor er det 10 minutter rask gange til sentrum. Pousadaen er plassert inni en skog som Bodo har lagt sin sjel i å skape og ivareta. I Brasil er det veldig mye skog og land som blir brent ned for å produsere sukkerrør. Sukkerrør er hovedbestanddelen i blant annet cachaca som brukes i caipirinha.

Men Bodo har et veldig nært forhold til naturen og er opptatt av dens ve og vel. En god porsjon av palmene, trærne og beplantningen her inne har han egenhendig plantet og pleiet.

Bassenget er et ferskvannsbasseng som fylles fra pousadaens egen brønn. Når vannet skal skiftes, er bassenget koblet til et intelligent sammensatt vanningsanlegg med tanke på ressursutnyttelse. I stedet for å la vannet gå til spille, kan du fordele vannet til vanning via ulike knutepunkter.

Først fyller man dammen for alle gjessene. Vi hadde nettopp 14 andebarn her, men reven og andre har spist dem. Det høres kanskje trist ut, men det er en del av Bodos bidrag til det økologiske systemet på plassen. På den måten holder han liv i livet i skogen også. Når denne dammen er full, renner overskudddsvannet over og vanner palmene omkring.

Deretter går en del vann med til å fylle en av to liljedammer. Denne liljedammen har vanntilførsel via en bekk som går under trappen til restauranten. Begge dammene har i tillegg til vannliljer mye småfisk, små- og store frosker og padder.

Hvis man ikke skal tømme hele bassenget, fyller man etter litt tømming på med ferskt vann. Når bassenget er ferdigfyllt, siver overskuddsvannet til den andre liljedammen som er tilknyttet bassenget.

Og dette er bare litt av helheten. Slik jeg forstår Bodo, er det flere smarte måter å utnytte vannmengden på. Her har du et lite knippe av bilder fra stedet. Det kommer nok fler. For meg er disse et godt bilde på hvorfor det også er godt å trekke pusten med øynene her.

Bluferdighet

Når du har vært lenge nok her i Pipa, legger du ikke lenger merke til hvor mye hud du har rundt deg. Puppen til damen på bordet ved siden av kan nærmest være på vei ut av toppen hennes, og du ser det fortsatt ikke. Jeg overdriver litt, men utringningene er store og skjørtene korte. Plaggene på veldig mange her er i grunnen veldig små. Jeg har ikke undersøkt motebildet i sør-Brasil, men i denne delen av nord-Brasil er det sånn. Og det er helt greit! Brasilianerne er generelt veldig stolt av kroppene sine. Hvis jeg ikke har bommet, er idealet på jentekropper at de har litt mer former på spesielt hoftene. Når jeg ser at klesdokkene i butikkene har mer former her enn i Norge, velger jeg i allefall å tro at det er en mulighet. Men ideal eller ikke ideal - de er stolte! Og det er flott å se. Et lite plagg blir åpenbart enda mindre på en større kropp, men med holdning er det flott. Dessuten er det godt å være i blant så mange former og fasonger.

Liten eller stor i fasongen - en brasiliansk bikini er og blir liten. Da jeg kom på stranda første gang da jeg kom hit i november, var det en merkelig følelse av å ha på seg en hævv av en bikini. H&M bikinien hadde for mye stoff. Så jeg kjøpte meg en til 60kr av en strandhandler under en parasoll. Lite stoff. Veldig lite stoff. Jeg gikk 100m bort fra der vi lå på stranda og skiftet bak en palme som var rykket opp med roten. "Har jeg klær på meg nå?" tenkte jeg.

Men nå er jeg vant til det og det føles fritt og fint. Jeg husker da vi hadde hjemkomstfest da jeg kom herfra sist og jeg ikke hadde lagt fra meg "fritt og fint"-spiriten. Jeg vrengte av meg t-skjorta gitt. Ikke resten av klærne, men t-skjorta. Det blir ingen homecoming-fest denne gang, men jeg må avvendes. Jeg skal tøfle rundt hjemme i bikini og sandaler på trass i minst en uke etterpå. Nemlig.

Litt ondskap

Du vet du har fått litt farve når du ligger på stranden, ser ned på magen din og det som nå har blitt de lyse hårene du har på kroppen og tenker: "Har jeg mer pels?". Ædda.

Cido!

Dette er Cido. Cido er vakthunden på "ranchen" her. Bodo tror kanskje han er rundt fire-fem år gammel. Men dette er bare en antagelse, for Cido har ikke alltid bodd her. I Pipa er det en god del hunder som tilsynelatende ikke eies av noen. I allefall har en brorpart av dem ikke halsbånd. Men her i Pipa er det ingen av dem som ser ut til å lide. Hundene opptrer like sosiale og glade som resten av Pipaneserne og de tilreisende. Noen av dem ser ut som de har fått litt hard medfart med slåssing, lite mat og en dose skabb, men flesteparten kan klappes og koses. Folk er generelt snille med hundene her.

Cido bare dukket opp en dag, og siden det har han blitt her. Innimellom stikker han av en ukes tid. Da kan du se ham gatelangs i Pipa sentrum - med eller uten damer på slep. Cido er nemlig en jentefut og har garantert avlet et par småcidoer eller 79. Men så kommer han tilbake. I begynnelsen var han visst litt avmålt til kos, men det har kommet seg. Nå oppsøker han kos og klem og lager en liten ulesang når det blir ekstra kos.

Cido er egentlig litt mer enn bare en hund. Det virker kanske litt søkt, men Cido er en slags ambassadør for en type verdisett. Bodo er sterk tilhenger av frihet og uavhengighet. Cido er en veldig fri og uavhengig hund. Bodo sa en dag i en og samme setning "Cido you independent dog. I love you." For meg som kjenner Bodo litt nå, er dette egentlig et credo for hans tankesett.

Men Cido representerer også noe mer. Det skal litt mer til enn 6 måndeder (3+3 måneder) å kunne snakke bredt om et lands kultur, men noen trekk merker man seg. cido og jeg gikk tur til byen en dag. Eller jeg og Cido. Det er litt uvisst hvem som gikk tur med hvem, for det var Cido som valgte å bli med. Det var ikke jeg som "spurte". Han ble gira av å se meg med bag og vandreantrekk (indiabukser, bikinitop og sandaler) og begynte labbing 10 meter foran meg. Jeg har vært her en stund nå og han har sett meg gå mange ganger. Denne gangen ville han være med. Cido labbet glad og stolt foran meg, markerte her og der, snuste og gjorde sin hundebusiness. Men gikk han for fort, stoppet han litt og så etter meg inntil han så jeg kunne holde følge. Uavhengig og lojal. Trafikken i Pipa (og Brasil) er ikke like strikt og regelbunden som i Norge. Glidelåsprinsipper her er mye grovere og du er avhengig av å lese trafikkbildet mye mer enn å holde deg til regler. Og det var dette jeg la merke til med Cido. Han leste dette bildet og tilpasset seg det. Det trenger ikke være mer enn en halv meter mellom kjapp eller tregt passerende bil og menneske. Eller hund. Det er ikke noe hokus pokus i at en tobent eller firebent trafikant respekterer trafikken, men det er allikevel ulikt fra Norge. Slipper du en norsk labrador ut i gatene her, er jeg ganske sikker på at det går kort tid før den befinner seg på evige jaktmarker. Dessverre. Og dette er hva jeg er blitt fortalt om det Brasilianske samfunnet også. Det er en machokultur der evnen til å lese og skjønne det grove glidelåsprinsippet gjelder. Og da er det vel ikke vanskelig å lese mellom linjene at dette ikke gavner alle.

Men jeg gir Brasil litt mer tid før jeg lander på hva jeg synes. Jeg kan for lite og kanskje jeg har obsertvert helt feil. Jeg velger å fortsette å bli glad av å tenke på Cido i aksjon. Fri, trygg og lojal. Jeg kunne gjøre det jeg hadde tenkt uten å være redd for å snu ryggen til. Cido klarer seg. Og hvis vi ikke skal samme vei, så sees vi hjemme, Cido.

"Jeg reiser alene"

Dette er Remy og Emile. Jeg digger tegnefilm og synes rattatåjtåj filmen var knall. Særlig fordi jeg er så glad i å lage mat. Min fjernboer Kai-Arne som bor i rommet ved siden av har omdøpt dem til Rune og Raffe. Raffe-Remy og Rune-Emile bor sammen med meg på 180 x 200 cm.

Mævver

Mævver i rompa. Alle kjenner en som har det. Rastløs, arbeidssom, kan ikke sitte stille. En typisk mævver er sjelden i ro og ser alltid etter noe som kan gjøres. En ekte mævver fortsetter med dette også om natten. Det vet jeg, for jeg sover naken. Den var ikke i, men den var på. Nå har jeg senga full av Radar.

Et lite bilde i det store

Her er jeg! Pipa - Rio Grande de Norte - Brasil. Jeg vet hvordan jeg har det, men det er det ikke så mange som vet. Det er heller ikke så mange som vet hvorfor jeg dro, men det vet jeg.

Kort fortalt var jeg her på Pousada da Mata for to år siden. Det var en ren tilfeldighet at det endte på dette stedet. Min situasjon var så fleksibel at jeg hadde en tur/retur Oslo/Natal/Oslo med avreise oktober og hjemreise januar. Hvor jeg skulle bo var ikke bestemt. Vi var fire stykker der tre av oss skulle jobbe og jeg skulle bare koble helt ut. Brasil var altså målet, men hvor eksakt var ikke bestemt.

I nesten to uker trålet vi Natal på kryss og tvers, snakket med eiendomsmeglere på fingerspråk og gebrokken portunjol, kjørte med villmann eiendomsmegler i en Fiat Blikkboks på BR 101 og ble generelt svett av Ponta Negras charterhete. Men når du bor to uker på et lite hotell, skal det litt til å ikke bli kjent med noen. Den tyske hotellmanageren viste seg å ha en annen tysk venn som var freelance på turistguiding og -boligforvaltning (Det var i allefall slik han selv beskrev det). Thies freelancer var særdeles hyperaktiv med kremmerånd og serviceinnstilling. En hyggelig, korpulent og kupidlignende kar som livnærte seg halve året på dette og resten av året som kriminalpolitibetjent i Tyskland. Uansett - han hadde en bekjent som hadde et sterkt behov for å leie ut et 200m2 hus til en hyggelig pris. Så da ble det boogieride fra Ponta Negra til Pipa. Den tyske politimannen hadde snakkis hele veien og en vanvittig evne til å le maksimalt høyt av sine egne vitser. Men han hadde rett. Det var en perle vi kom til. Fem minutter kjøring (10 minutter vandring) fra Pipa sentrum, ned en lang bakke og inn i tropisk skog, 100 meter fra resepsjonbygget og bassenget - der var huset. To etasjer, to bad, tre soverom, kjøkken, stue, balkong i andre etasje, stor altan i første og omgitt av jungel. Vi valgte å si ja. Casa Jacu var vårt sted de neste tre månedene.

Det er mye å fortelle om omgivelsene på dette stedet, men det kan jeg heller vise bilder av senere. Denne gangen bor jeg ikke på Casa Jacu, men i resepsjonsbygget rett ved bassenget. Casa Jacu er privateid i likhet med flere av husene på den 100 000m2 store jungelen som tilhører pousadaen. Det jeg heller skal fortelle deg er at jeg ikke skal fortelle deg det store og hele bildet av hvorfor jeg er her igjen. Det kommer senere. Men jeg skal fortelle at jeg er her fordi stedet siden sist har vært i endring og det åpnet seg en mulighet for at jeg kunne bidra på elementer rundt denne endringen. Jeg reiste altså ikke hovedsaklig for å ha ferie. Jeg reiste for å jobbe.

Så langt har bildet jeg lagde meg før jeg dro vist seg å bli annerledes her. Dette gjelder omstendigheter som har møtt meg og hvilke konsekvenser dette har fått for mine bidrag. Til dette er det både pluss og minus, men jeg har valgt å la være å konkludere før jeg kommer hjem. Men det jeg allerede vet er at jeg kommer til å komme hjem med et erfaringsregnskap i pluss. Sammen med ting jeg har gjort de siste årene, er dette også et fint skritt på veien mot en lystbetont, engasjert og forventingsfull arbeidshverdag. De som kjenner meg vet at jeg har hatt en lang periode der lyset var brent i begge ender på mange vis. Arbeidshverdagen og en del av privatlivet mitt (som ikke dreier seg om kjærlighet) stemte ikke. Heldigvis er jeg ikke der idag.

Så da vet også du hvordan jeg kom hit og hvordan jeg har det. Jeg har det bra. Og det er vel egentlig det som er viktigst.