Et lite bilde i det store

Her er jeg! Pipa - Rio Grande de Norte - Brasil. Jeg vet hvordan jeg har det, men det er det ikke så mange som vet. Det er heller ikke så mange som vet hvorfor jeg dro, men det vet jeg.

Kort fortalt var jeg her på Pousada da Mata for to år siden. Det var en ren tilfeldighet at det endte på dette stedet. Min situasjon var så fleksibel at jeg hadde en tur/retur Oslo/Natal/Oslo med avreise oktober og hjemreise januar. Hvor jeg skulle bo var ikke bestemt. Vi var fire stykker der tre av oss skulle jobbe og jeg skulle bare koble helt ut. Brasil var altså målet, men hvor eksakt var ikke bestemt.

I nesten to uker trålet vi Natal på kryss og tvers, snakket med eiendomsmeglere på fingerspråk og gebrokken portunjol, kjørte med villmann eiendomsmegler i en Fiat Blikkboks på BR 101 og ble generelt svett av Ponta Negras charterhete. Men når du bor to uker på et lite hotell, skal det litt til å ikke bli kjent med noen. Den tyske hotellmanageren viste seg å ha en annen tysk venn som var freelance på turistguiding og -boligforvaltning (Det var i allefall slik han selv beskrev det). Thies freelancer var særdeles hyperaktiv med kremmerånd og serviceinnstilling. En hyggelig, korpulent og kupidlignende kar som livnærte seg halve året på dette og resten av året som kriminalpolitibetjent i Tyskland. Uansett - han hadde en bekjent som hadde et sterkt behov for å leie ut et 200m2 hus til en hyggelig pris. Så da ble det boogieride fra Ponta Negra til Pipa. Den tyske politimannen hadde snakkis hele veien og en vanvittig evne til å le maksimalt høyt av sine egne vitser. Men han hadde rett. Det var en perle vi kom til. Fem minutter kjøring (10 minutter vandring) fra Pipa sentrum, ned en lang bakke og inn i tropisk skog, 100 meter fra resepsjonbygget og bassenget - der var huset. To etasjer, to bad, tre soverom, kjøkken, stue, balkong i andre etasje, stor altan i første og omgitt av jungel. Vi valgte å si ja. Casa Jacu var vårt sted de neste tre månedene.

Det er mye å fortelle om omgivelsene på dette stedet, men det kan jeg heller vise bilder av senere. Denne gangen bor jeg ikke på Casa Jacu, men i resepsjonsbygget rett ved bassenget. Casa Jacu er privateid i likhet med flere av husene på den 100 000m2 store jungelen som tilhører pousadaen. Det jeg heller skal fortelle deg er at jeg ikke skal fortelle deg det store og hele bildet av hvorfor jeg er her igjen. Det kommer senere. Men jeg skal fortelle at jeg er her fordi stedet siden sist har vært i endring og det åpnet seg en mulighet for at jeg kunne bidra på elementer rundt denne endringen. Jeg reiste altså ikke hovedsaklig for å ha ferie. Jeg reiste for å jobbe.

Så langt har bildet jeg lagde meg før jeg dro vist seg å bli annerledes her. Dette gjelder omstendigheter som har møtt meg og hvilke konsekvenser dette har fått for mine bidrag. Til dette er det både pluss og minus, men jeg har valgt å la være å konkludere før jeg kommer hjem. Men det jeg allerede vet er at jeg kommer til å komme hjem med et erfaringsregnskap i pluss. Sammen med ting jeg har gjort de siste årene, er dette også et fint skritt på veien mot en lystbetont, engasjert og forventingsfull arbeidshverdag. De som kjenner meg vet at jeg har hatt en lang periode der lyset var brent i begge ender på mange vis. Arbeidshverdagen og en del av privatlivet mitt (som ikke dreier seg om kjærlighet) stemte ikke. Heldigvis er jeg ikke der idag.

Så da vet også du hvordan jeg kom hit og hvordan jeg har det. Jeg har det bra. Og det er vel egentlig det som er viktigst.