Jeg er ikke noe glad i å tyne dråper ut av melankolske svamper. Ei heller er jeg glad i å kore til jazzingen rundt det forunderlige og for noen triste med å bli eldre. Men det slo meg her om dagen at det å bli skapt og det å bli til, ikke nødvendigvis sammenfaller. I vinter fylte jeg 30 år. Det var faktisk veldig fint. Jeg følte meg mer stolt enn skrekkslagen. For meg var det verre å bli 22. Det var en skummel alder. Det var midt i mellom ingenting. Lappen, stemmeretten, spriten, de fleste uteplasser. Milepælene som var viktige i den alderen var passert og det var fortsatt et stykke igjen å strekke seg etter hus, båt, hund og bil. I allefall for meg. 22 år og det gikk opp for meg at jeg blir eldre og en dag skal dø. Dødsangsten slo ikke inn, men jeg hadde en merkelig uro.
Mellom da og nå har det stadig vekk dukket opp små erkjennelser. Vi har ledd mye av de store dobbeltsengene til foreldrene våre, de enorme brøytekantene, etc. "Mamma og pappa må ha solgt den sengen de hadde, for den de har nå er mye mindre." Ja. Nei.
Så langt har stort sett de fleste jeg har snakket med, om og til vært eldre enn meg. I alder har jeg sett opp på og ikke rett på mennesker. Selv om man lenge nekter å akseptere det og tror man kan unngå det ved å gjøre opprør mot det, er det alltid tilstede en rangordning i alder. Det var vondt å svelge.
Når du er under i rang har du noe å se opp til. Det er det fine med det. Jeg husker en gang da Erik Fosnes-Hansen ga ut "Salme ved reisens slutt". Da var han 25 år. Jeg var 12. Da hadde jeg store fine tanker om at det fortsatt var 13 år igjen før jeg var der. Jeg hadde god tid. Det var realistisk.
For en tid siden leste jeg ferdig "Buzz Aldrin - Hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad. En del av boken dreier seg om oppveksten til hovedpersonen. Jeg har lest noen oppvekstromaner til nå. Dette var den første der jeg ser rett på og ikke opp på hovedpersonen. Det var veldig rart. Tidsreferansene var mine. Det var ikke en tid jeg bare har lest om. Jeg har vært der. Rangen var endret og det føltes helt urealistisk.
Men alt dette er forsåvidt hyggelig. Jeg kjenner ikke Harstad, men folk rundt meg på min alder - de får til ting. De skaper ting. De utfyller roller som tannhjul i det store-store, det store, det mindre store eller det lille bildet. Det spiller ingen rolle hvor stort. Alle spiller en rolle. Mer enn da vi alle var skapt og ble forsøkt skapt videre i foreldrenes bilde.
I tiden mellom Buzz Aldrin og nå, hadde jeg en gjest som lignet Leon Latex. Leon Latex i Pelle Parafins Bøljeband. Han hadde akkurat den samme luen og litt den samme fremtoningen. Og det sa jeg til ham. Det var ikke første gang sa han, og det overrasket meg i grunn ikke. Jeg skjønte i det jeg åpnet munnen at jeg var nummer mange i rekken. Alt var bare hyggelig. Men da vi fniste og lo av dette og han fortsatte å fortelle om gjenkjenning på gaten, ble det litt mindre hyggelig. Ikke utenpå, men inni meg. Mellom fnis, glis og latter sier han "Ja, det er så utrolig mange narkomane som stopper meg på gaten. De sier "Du er han derreeeee, han derreeeeee. Du er han derre Pelle du. I det bandet som spilte nede i en kjeller."".
Det var vondt å svelge en rolle nede på aldershierarkiet, men dette var verre. Det er med positiv forundring man skjønner at det i ens egen generasjon er blitt til skapere man tidligere bare så opp til. Men de på den andre delen av skalaen - det sammenfalt ikke helt med bildet mitt. Guttene og jentene på gata - de var aldri blant mine. I de største og minste bildene var det aldri noen av oss som skulle ut dit.
