Jeg skal bare...

Rekkefølgen av hvem som får mat og drikke på Fyret, er like kronologisk og rettferdig som den må være for barn i pølsekø i bursdagsselskaper. På samme måte som målet på vinen i glasset og størrelsen på smørbrød må være den samme som når foreldre heller brus i glasset til søsken. Det endrer seg rett og slett ikke med alderen. Men det gjør innstillingen. Når man blir gammel nok til å bestemme selv, rykker man tilbake til start og kan være med å påvirke rekkefølgen av ting. Og i alt dette som her manes fram til forventninger, står man i sitt hode først i køen og blir prioritert først.

Maten vi serverer på Fyret er i utgangspunktet rett-frem-retter fra Dansk og Fransk kjøkken. Vi har bare èn kokk på kjøkkenet til enhver tid. Kokken lager maten så fort det lar seg gjøre, men ting tar den tiden det tar likevel. Jeg har gode eksempler på eldre damer som "bare skal ha et rekesmørbrød", men som har vært nummer sist i køen på fullsatt restaurant. Ikke vet jeg om de har oppspart innvendig bitterstrid. Bitterstrid fordi de en gang i tiden fikk for mange jevnaldrende albuer i siden på vei frem til julenissen på juletrefest. Men hvorfor Hjørdis skriker er meg egentlig knekkende likegyldig. Kø er kø hos oss.

Men en ting er at mange av mine gjester forbeholder seg retten til alltid å stå først og at tiden det tar er kortere enn den faktisk er. Det like mange gjester har et anarkistisk forhold til setningen "Restauranten er full". Jeg har hatt en del av disse samtalene med gjester som er på vei inn i restauranten:

Siw: "Det er dessverre fullt her!"
Gjest: "Er det fullt?"
Siw: "Ja, det er dessverre det!"
Gjest: "Er det helt fullt?"
Siw: "Ja, helt fullt!"
Gjest: "Ja, som i fullt fullt?"

Jeg anser meg selv som et verdig medlem av klubben løsningsorienterte, men jeg kan ikke trylle. Skalaen går fra "Helt ledig" til "Helt fullt". Jeg sliter når kunden forventer at jeg skal si "Jeg har kanskje et ledig bord i sonen der restauranten går fra "helt fullt" til "fullt fullt". Jeg sliter litt ekstra når jeg kjenner at disse forventningene er så sterke hos kunden at det ikke er rom for dialog. Med god dialog skal det i min verden være mulig å skape gjensidig forståelse for at det man håpet på ikke lot seg gjøre.

Men av og til har man noen søte varianter av disse. En hyggelig variant av de som også står først i køen, blir prioritert først, bare skal ha noe og som går forbi all verdens regler om rekkefølgen av ting og tiden de tar:

Gjest: "Er det bord ledig?"
Siw: "Nei, dessverre! Det er helt fullt her."
Gjest: "Jammen jeg skal jo bare spise og gå igjen?!"

Jammen da så. Stig på

--
Bildet er lånt fra http://www.flickr.com/photos/kt/

Et av årets fineste komplimenter...

Jeg tror kanskje dette var ett av årets aller fineste komplimenter. Jeg jobbet sammen med en kollega, og ting gikk på skinner. Vi pratet litt innimellom, men jobbet jevnt og trutt. For det meste. Det var lite som ble sagt om hva som skulle gjøres. Det ble bare gjort. Det den ene ikke gjorde, gjorde den andre. Og av og til ble det gjort helt konkrete ting i samarbeid uten ord. Et rytmisk klokkespill på jobb blant burgere, skalldyr, laks og pate. Og til nå har vi ikke jobbet sammen så alt for mange ganger, men det føles litt sånn.

Det var egentlig ingen spesiell stemning. Det var ingen runde der det ene ordet dro det andre før man kom til et punkt der det var bratt latter oppover. Det jeg skal fortelle, har riktignok ikke noe med latter å gjøre. Det har med glede å gjøre. En eskalerende glede man opplever når man ved et imaginært ballspill av ord, smil,gjensidige anerkjennelser og tilfredshet kommer til en høyde. Det var bare jevnhet uten et sånt tilløp før det i allefall for meg sprakk en boble glad ved siden av meg.

"Du må ha en så utrolig god energi, for jeg har det så bra hver gang jeg jobber sammen med deg!"

Takk!

Kjære kunde - Neste gang får du sparken!

En venninne av meg kalte meg en gang en diplomathore. Det er helt riktig. I går var det helt feil. Du tror kanskje at du som kunde har evighetskontrakt der det i såfall er du som kan nedlegge veto og oppheve kontrakten? Tro om igjen! Det går an å få sparken som kunde også. Eller i allefall få en kraftig advarsel.

I diplomatiets horeri ligger det i rollekarakteren at du til tider forsøker å se saken fra så mange sider at du stopper en hver utvei for aggresjon. Det finnes alltid en grunn for ikke å bli sint. Det finnes alltid et ekstra moment som også fortjener å vektlegges. Du vektlegger alt for alle og roer gemyttene til dem du har rundt deg. Men rollekarakteren sier ingenting om at du helt ned til beinet kan innta en sannferdig lotus MED fred i etterkant av konflikten. I allefall har det vist seg at dette er min form for diplomatisk tiktakkeri. Det holder lenge, det holder ofte, men ett sted går grensen.

På tirsdag tok jeg over kjøkkenvakten på Fyret der alt var kaos og vi allerede hadde misfornøyde kunder. Vi manglet den avlastende tredjepersonen som gjør at ting flyter når det brenner hos Petter. Folk hadde ventet lenge, plata var full, oppvasken boblet og vi lå på hælene lenge. Tavlelappene dekket hele planken og jeg jobbet på spreng. Jeg hadde til og med matordre som IKKE sto på tavlen. Bord nummer ti hadde bestilt burgere med tilbehør og alt var lagt opp og klart. Svetten siler fordi det var årets varmeste dag og jeg balanserer maten ut til fullstappet terrasse. Så langt vet jeg ingenting om hvem som venter, hvor lenge de har ventet og hvilke beskjeder de har fått. Jeg er blank, åpen og klar for å passe på gjestene mine.

Men burgergjestene mine var borte. De hadde ventet i tre kvarter og forlatt åstedet uten å gi et eneste hint. Jeg lå tre skritt bak hele veien og klarte ikke ta igjen ett eneste ett. Jeg følte meg flau og veldig lei meg som ikke på noen som helst måte kunne blidgjøre kunden min. Jeg ble avspist med "silent treatment" rett og slett. Denne stillheten er vond når den kommer fra noen nærme, men den er faktisk stikkende ekkel og ubehagelig når den kommer fra en ukjent. Særlig når du skjønner kunden så godt og med diplomatisk kjærlighet så gjerne skulle gjøre noe godt for den forulempede. Kunden hadde rett og slett slengt på røret.

Men så skjer det. Onsdag. Med en restaurant som går som en godt smurt og riktig stilt bestefars klokke, kommer det to gutter og bestiller burger med ost og champion. Ett tilbehør på hver burger. Dagvakten fra i går - som er hun jeg jobber sammen med denne kvelden - sier til meg: "Husker du de to som bestilte burger i går og bare stakk? Det er de to gutta som sitter på bord nummer sju. Jeg var nettopp der ute og sa at det var utrolig frustrerende at de bare gikk."

Loddet ryker og strengene smeller gjøken rett i tinningen på meg. Det var to stamkunder! De har vært her MANGE ganger og bestilt den samme burgeren. De har hver eneste gang fått personlig service av meg og de har til og med bestilt sin mat og drikke uten å åpne munnen. Jeg har sitert bestillingen for dem uten suflør i det de har satt seg ved bordet. Jeg husker dem. Jeg liker dem. Jeg passer på dem. De er mine gjester. Det lyner i panna og jeg overhører hun jeg jobber sammen med. Hun prøver å smile meg ut av det og sier: "Ikke kjeft på dem'a. Jeg var der nettopp."

"Var det dere to som var her i går og bestilte burgere og bare gikk?"

"Nei!"

"Var det ikke?"

"Joda, jo. Det var vi."

"Vet dere. Det var JÆVLIG KJIPT! Jeg hadde oppover ørene kaos her og var skikkelig lei meg for at noen av mine kunder bare gikk. Det var skikkelig skikkelig kjipt. Og så ble jeg så innmari skuffa da det var dere to! Jeg prøver hver eneste gang dere er her og behandle dere som mine personlige gjester og så velger dere å gå? Uten å gi meg en eneste sjanse til å gi dere halv pris på maten, beklage det hele eller på noen som helst måte prøve å gjøre det godt igjen? Fy faen så skuffa jeg ble for at det var dere to."

Resten av denne dialogen husker jeg ikke like nøyaktig. Jeg var veldig veldig forbanna. Jeg vet at en av dem sa noe om at de hadde forsøkt å si fra og at de trodde de var ute av loopen. Jeg vet også at kunden sa til min kollega at han ikke hadde lyst å sitte å føle seg skyldig. Min kollega ba han og hans venn å glemme saken. Tropevarmen hadde gått i toppen på oss og nå måtte vi legge dette bak oss. Og dessuten kunne de få gratis kaffe på huset om de ville. De takket nei til kaffe. Slukøret ville han betale for maten både tirsdag og onsdag, men bare fikk regningen for onsdag. Vi nektet for dobbel betaling og han nektet å gi eksakt beløp. Han ga over.

Jeg vet at alt dette nappet i meklingsmaskineriet mitt. Det fantes en annen side av saken. Flere momenter å vektlegge. Men jeg krysset ikke over til anger denne gangen. Et sted går grensen for hvor jeg gidder å selge min diplomatiske stump. Jeg håper virkelig kunden kommer igjen og at jeg kan vise min omsorg på ny. Det ble ikke oppsigelse, men det kan TRYGT regnes som en kraftig advarsel.

På bølge med meg selv

Jeg er ikke noe glad i å tyne dråper ut av melankolske svamper. Ei heller er jeg glad i å kore til jazzingen rundt det forunderlige og for noen triste med å bli eldre. Men det slo meg her om dagen at det å bli skapt og det å bli til, ikke nødvendigvis sammenfaller.

I vinter fylte jeg 30 år. Det var faktisk veldig fint. Jeg følte meg mer stolt enn skrekkslagen. For meg var det verre å bli 22. Det var en skummel alder. Det var midt i mellom ingenting. Lappen, stemmeretten, spriten, de fleste uteplasser. Milepælene som var viktige i den alderen var passert og det var fortsatt et stykke igjen å strekke seg etter hus, båt, hund og bil. I allefall for meg. 22 år og det gikk opp for meg at jeg blir eldre og en dag skal dø. Dødsangsten slo ikke inn, men jeg hadde en merkelig uro.

Mellom da og nå har det stadig vekk dukket opp små erkjennelser. Vi har ledd mye av de store dobbeltsengene til foreldrene våre, de enorme brøytekantene, etc. "Mamma og pappa må ha solgt den sengen de hadde, for den de har nå er mye mindre." Ja. Nei.

Så langt har stort sett de fleste jeg har snakket med, om og til vært eldre enn meg. I alder har jeg sett opp på og ikke rett på mennesker. Selv om man lenge nekter å akseptere det og tror man kan unngå det ved å gjøre opprør mot det, er det alltid tilstede en rangordning i alder. Det var vondt å svelge.

Når du er under i rang har du noe å se opp til. Det er det fine med det. Jeg husker en gang da Erik Fosnes-Hansen ga ut "Salme ved reisens slutt". Da var han 25 år. Jeg var 12. Da hadde jeg store fine tanker om at det fortsatt var 13 år igjen før jeg var der. Jeg hadde god tid. Det var realistisk.

For en tid siden leste jeg ferdig "Buzz Aldrin - Hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad. En del av boken dreier seg om oppveksten til hovedpersonen. Jeg har lest noen oppvekstromaner til nå. Dette var den første der jeg ser rett på og ikke opp på hovedpersonen. Det var veldig rart. Tidsreferansene var mine. Det var ikke en tid jeg bare har lest om. Jeg har vært der. Rangen var endret og det føltes helt urealistisk.

Men alt dette er forsåvidt hyggelig. Jeg kjenner ikke Harstad, men folk rundt meg på min alder - de får til ting. De skaper ting. De utfyller roller som tannhjul i det store-store, det store, det mindre store eller det lille bildet. Det spiller ingen rolle hvor stort. Alle spiller en rolle. Mer enn da vi alle var skapt og ble forsøkt skapt videre i foreldrenes bilde.

I tiden mellom Buzz Aldrin og nå, hadde jeg en gjest som lignet Leon Latex. Leon Latex i Pelle Parafins Bøljeband. Han hadde akkurat den samme luen og litt den samme fremtoningen. Og det sa jeg til ham. Det var ikke første gang sa han, og det overrasket meg i grunn ikke. Jeg skjønte i det jeg åpnet munnen at jeg var nummer mange i rekken. Alt var bare hyggelig. Men da vi fniste og lo av dette og han fortsatte å fortelle om gjenkjenning på gaten, ble det litt mindre hyggelig. Ikke utenpå, men inni meg. Mellom fnis, glis og latter sier han "Ja, det er så utrolig mange narkomane som stopper meg på gaten. De sier "Du er han derreeeee, han derreeeeee. Du er han derre Pelle du. I det bandet som spilte nede i en kjeller."".

Det var vondt å svelge en rolle nede på aldershierarkiet, men dette var verre. Det er med positiv forundring man skjønner at det i ens egen generasjon er blitt til skapere man tidligere bare så opp til. Men de på den andre delen av skalaen - det sammenfalt ikke helt med bildet mitt. Guttene og jentene på gata - de var aldri blant mine. I de største og minste bildene var det aldri noen av oss som skulle ut dit.

Pen parprat...

Jeg gikk forbi et eldre ektepar i dag. Jeg lytter mye til hva folk sier rundt meg. Hundre meter unna meg ser jeg de går og prater. De vagger og prater. Litt halt på den ene og bare treg på den andre. Samme takt. Pene i tøyet og kjemmet hår.

I det vi passerer hverandre, hører jeg to setninger av dialogen:

Han: "Hva da elskovs? elskovs-hva-da?"

Hun: "Elskovs..sånn elskovsgutt!"

Det hadde vært morsomt å høre dialogen hundre meter før og etter dette.

Bobler & Ballonger

17. mai, champagne og ballonger. Ble glad av det gitt.

Cassanova Kuk

Jeg satt og lyttet igjen. Til nabobordet. Han satt i telefon med hånden til øret. Historien han forteller er en juicy historie jeg på ingen måte ville gå glipp av. Men det er ikke hovedinnholdet som fenger mest.

Dame blir veldig full på fest og prøver å gjøre kjæresten sjalu. Hun gjør det med overlegg, setter seg på fanget til alle, åler seg gjennom og på mylderet av mennesker. Hun sjekker opp typen til venninnen og dama til en annen. Alle. Og hun lykkes ikke. Han ignorerer henne hele kvelden og gir ikke tegn til sjalusi. Hun blir oversett med overlegg. Han heller bensin på kurtiseringsbålet hennes.

Alle ser det, men damen ser mindre og mindre. Hun blir mer og mer dritings. Sveiseblind fra ende til annen. Og enden er at hun hukes tak i av noen som bestiller en taxi. Tre mann og henne. Og omsider henger også typen seg på dette følget. "Hva som skjedde resten av den kvelden, vil jeg IKKE vite" sier nabobordet til telefonen.

Det er når jeg får høre hvem hun er damen til at jeg nekter å slutte å lytte. Den detaljen kom nemlig mye tidligere i historien enn hvor jeg presenterer den for deg. Mads Larsen. Forfatteren av Pornopung. Jeg fyller siste rest av en halvtegnet sirkel og gjetter: Mads Larsen går fra fantasi til virkelighet. Han har ikke gitt opp David D'Angelo og Spillet (Neil Strauss). "Det gjelder å ta seg til rette i en verden der kvinnene har makta og alle fordelene, og der det bare er plass til de mest sjarmerende drittsekkene." står det på boken.

Noen ganger trasser jeg meg til å være barnslig mennesklig. Jeg har aldri vært fordomsfri, men her og nå nekter jeg å bekjempe det. Det føles faktisk litt godt å gi meg selv et minutts amnesti til å være både bastant og fordomsfull: Mads Larsen er en kuk.

Panikk eller på nikk med mesterkokken...

Jeg hadde 13 burgere på plata og det var fortsatt innkommende. Det var bestillingslapper på absolutt hele tavlen og vi måtte sette strek for fler bestillinger. Rett og slett. "Nei, dessverre det er ikke mer matservering nå. Kokken rekker ikke over alt." På Fyret har vi bare en kokk. Eller. Vi har flere. Alle vi som jobber der er kokker og servitører om hverandre. Vi bytter på kjøkkentjenesten. Vi kan alt alle kan.

13 burgere skal flippes og stekevarmen går ned. Det tar tid. Alle er sultne og alle vil ha først. Men vi takler det. Vi forbereder gjestene på at det tar tid. Gjestene som kommer til oss må rett og slett godta at full restaurant betyr forsinkelser på kjøkkenet. En fantastisk særposisjon. Take it or leave it. Dette er Fyret.

Og vi klarer det. Vi holder servicenivået der det skal være. Informere, informere, passe på, servere ventebrød og ventenøtter, informere. Alle vet og alle venter. Jeg derimot teller burgere, flipper, spiller memoryspill i hodet på hvilke som ble lagt på først, peker ut neste burgerbord og legger opp. Jeg har kontrollen lenge. Men så slår det inn. I mørket er alle katter grå. På plata er alle burgere brune. Og de virker like stekt. alle sammen. Men ok - stekespadevandring over alle 13 og jeg finner neste mann ut. Jeg er tilbake på sporet.

12. 9. 7. 3. 2. Det er to igjen. Jeg tror disse burgerne skulle gått ut allerede på nummer 9. Vi snakker hockeypuck med og uten ost. Men - la gå. Dette er Fyret. Leave it. Og da kommer Monica inn og sier:

"Siw, vet du at de på bord nummer 15 er mesterkokker?"

Ehhh. De som kjenner meg vet at jeg liker å lage mat. Jeg har samlet en gjeng jenter som møtes noen ganger i året for å lage gourmetmat. (Slik vi tror gourmetmat kan defineres.) Og de som kjenner meg vet at jeg setter pris på anerkjennelse for god mat. Så enkel er jeg. Jeg liker skryt. Og det er da mesterkokkene kommer inn og får hver sin Fyretpuck.

Jeg står på kjøkkenet og har ryddet siste lappen av tavla. Jeg står på tærne på kjøkkenet. Kikker over persillen, sitronkurven, kaffemaskinen og et nipsfyr. Spiser de maten? Stopper de opp i en halvtygd bit, ser på hverandre, ned i maten og på hverandre igjen?

Jeg spør Cecilie om det er sant. "Ja, det var han i rød genser som lurte på om vi visste at han over bordet for han igjen var mesterkokk!" "Det var lissom ikkeno vits å si det da du sto midt i det i stad," sier Monica.

Nei, det har du rett i. Jeg tror for det meste at jeg ikke er star-struck eller lider spesielt under autoritetsangst. Jeg står fortsatt for det, men det er noe med det. Mesterkokken på bord 15. Jeg kjenner ikke ansiktet og ingen vet hva han heter. Jeg blir faktisk utålmodig etter respons. Jeg løper ikke Smitt&Smule langs bardisken, men jeg har lyst. Heldigvis får jeg mer å gjøre og er nødt for å glemme det en stund.

Men når de er ferdigspist kommer jeg på det. Jørn. Jørn fra Gamle Raadhus. Sjefskokken der. Sjefen til dattera til sjefen. Jeg har så vidt hilst på han før. Gunnar sier jørn-ditt-Jørn-datt-Jørn-lutefisk-Jørn-lunsjmeny. Vi er på hodenikk hvis vi sees. I allefall i mitt hode. Jeg tror ikke Jørn vet det.

Jørn er ingen konge og jeg overdriver parallellen, men jeg lander plutselig et sted på "Harald og jeg..". Jeg var tilbake. Jørn. Du kjenner spillet, take it or leave it. Dette - er Fyret.

Et Møllhausendikt...

Jeg liker å sitte alene på cafe. Det blir så mange gode historier om folk av det. Jeg trenger ikke gå bort å spørre, for jeg vet resten selv allerede. Å fylle ut hullene i en samtale for eksempel. Lowtalkeren og Mr Alle-kan-høre-hva-jeg-sier. Men når det er glass i mellom meg og hovedpersonen, blir det morsomt. Jeg hører ennå så godt at jeg ikke har lært meg å lese på leppene. Men her sitter jeg og ser damen. Grå parykk. Pen i tøyet. Det er markante smykker og briller. Og leopardmønster. En frognerfrue med uviss plassering på veldig eller ikke godt bemidlet. Idag er hun min ene gullfisk i bolle. Det er kanskje stygt å smile eller le av dette, men hun snakker med seg selv. Jeg ser det kommer noen hele setninger, men det er ikke dem det er flest av. Resten er et dikt. På innpust og utpust. Et Møllhausen-dikt. For det er her jeg sitter.

"mmmm
jæpp
mmmm
jæpp jæpp
jæpp jæpp jæpp
jesssss
jammm
jammm
jæpp
jæpp
mjhjæpp (innpust)
mmmmmm..."
osv.

Midtveis i diktet dro hun faktisk fram en sigar.

Giraffen på skøyter

Idag er jeg giraffen på skøyter. Jeg holder hodet høyt hevet, men vi snakker mye armer og ben. Og det hjelper fint lite å være giraff med høydeskrekk. Bambi. Jeg er tøffere enn deg. Trampe. Du har truger til bein. Det er bare resten igjen, så er jeg i mål.

(Bildet er rappa fra icanhascheezburger.com)

Pokal i trøtt...

Når man er på sitt aller trøtteste, ønsker man at omgivelsene er på sitt aller enkleste. Men noen ganger når man utvilsomt tar pokal i trøtt, klarer man å gjøre enkle ting veldig kompliserte.

Mobiltelefonen min bruker jeg til mange ting. Kontakt med venner, notater, påminnelser og mer. De vanlige mobilfunksjonene som følger med telefonen. Men så har jeg også en banktjeneste jeg bruker via sms. Jeg kan sende en ferdiglaget mal jeg har på telefonen for å finne ut om jeg har jackpott eller møll på konto. Prosedyren er da å sende malen til nr 2080.

Jeg tror jeg vant pokal i trøtt med tre hestehoder, en lamaleppe og et beverbitt her om dagen. Det var da jeg skulle slette meldinger fra "Innboks" og "Sendte meldinger" at jeg oppdaget at det lå en melding i boksen "Utkast". Den lød som følger "09m - " og var forsøkt sendt til nr 2090.

Ja. "HÆ?" Det var det jeg også sa. Min telefon har slumreintervaller på 9 minutter pr gang jeg trykker "Slumre". "09m- " til 2090 var et forsøk på å fortelle noen at jeg fortsatt trengte 9 minutter til på å stå opp. Jeg tror jeg trengte det.

(Bildet er fra da Sara, Edu, Kai-Arne og jeg sov på stranden for å få med oss soloppgangen. Dette er før solen har bikket horisonten. Februar 2008)

Nabobordet

De er morsomme de bordene. De med to stykker på. Den ene snakker lavt. En skikkelig "low-talker". Den andre er normal i volum. Det høres ut som en monolog med huller i.

De er morsommere disse enn han med handsfree ved siden av deg på t-banen. Han som later til å invitere deg på kino.

Verbale instrumenter...

Noen ganger blir jeg glad i og for setninger jeg lager selv. En venninne av meg skulle på øving i dag. Hun spiller i band. Hun gjorde meg glad i og for at jeg tenkte tanken og setningen:

Jeg skal hjem å lage sofarock med puteriff.

På utstilling i utstillingen...

Per-Marius leker alltid med bilder. Da vi var på utstillingen til Tom-Stian Kosmo (en venn av oss), ble vi linsedyr alle sammen. Farverikt ble det!

Søt - ikke fullt så søt...

Veldig søt Marmoset-apekatt spiser kjeks ved frokostbordet. Ikke fullt så søt apekatt tygger firfisle med åpen munn. (I taket. Ikke ved bordet.)

(Fordi jeg har hatt en slitsom helg der jeg har ryddet et loft, bært og stablet i over 40 timer (32 av dem var i ett strekk), har jeg heller lyst å tenke på apekatter i Brasil akkurat nå. Derfor en post-Brasil-posting.)

Kvittere ut...

Det er mye ordkløveri i forskningsverdenen. Her om dagen hørte jeg et intervju med en bioforsker på NRK P1. Han var et godt bevis på at det alltid eksisterer et stammespråk i fagmiljøer som bare de invidde kan forstå. Men når forskere med kunnskap om kroppens dannelse av luft i kroppens hulrom ikke kan si fjert, fis eller promp, blir det straks et merkelig ordforråd. Det er ikke alt som trenger å omskrives eller sies med andre ord. Kvittere ut luft er og blir rart. Trond Viggo - gjør opprop!

30 år!

30 år! Jeg gjør som jeg pleier på bursdagen min! Denne gangen setter jeg meg i bursdagsmodus på Oslo Mek. Verksted på Grønland, og da håper jeg du har lyst å skåle med meg. Om du kan bli hele kvelden, eller bare litt, er opp til deg! For meg er det viktigste å se deg, få en klem - jeg fortjener det på bursdagen min :-) Og litt skåling så klart!

Stedet har den geniale ordningen at de bringer mat fra restauranter omkring til den som ønsker det. Tilbudet er forskjellige ting som pizza, asiatisk med mer. Jeg tipper jeg spiser ikke så lenge etter at jeg ankommer. Så om du vil holde meg med middagsselskap, bør du komme tidlig!

Gaver blir selvsagt satt pris på, men det er ikke noe must..

GLEDER MEG!!!! :-D

Praktisk rundt adresse og veien dit
Tøyenbekken 34, tverrgaten mellom Schweigaards gate og Grønlandsleiret.
T-bane eller buss til Grønland eller Jernbanetorget. Fem minutters gange fra begge steder.

www.oslomekaniskeverksted.no

Få det ut!

Heldigvis er jeg utstyrt med en moderat redsel for insekter. Sånn i utgangspunktet i allefall. Det vanket riktignok noen netters søvn med et halvt øye åpent etter at den hårete, åttebente vakringen sto på enden av sengen. Men jeg har ikke og fikk ikke edderkoppfobi av det. Jeg tror heller ikke jeg hadde holdt ut lenge her om jeg hadde hatt krypfobi generelt. Jeg sover uten gardiner, uten myggnetting, med radarspray og myggkrem på nattbordet. Fordi jeg bruker takvifte i stedenfor aircondition, har jeg vinduene åpne. Bare det vinduet over hodet holder jeg lukket, men ellers er det frie luftstrømmer. Men jeg må minne meg selv på hver kveld at "de derre er mer redd for meg enn jeg er for dem." Og dette må jeg tro på. Ellers blir det lite søvn, gitt.

Men insekter vekker mye følelser hos mange. Med eller uten fobi, er det vel ganske mange av oss som føler lite kontroll på små mangebente krek. Kai-Arne fjernboer for eksempel - har utviklet et ekte kakkerlakkbrøl. Da vi vasket ned restauranten her, var det ikke rent få av dem. Den hadde ikke vært brukt på en stund. Det var ganske "priceless" da vi åpnet et lysbryterpanel. Kai ser fire brytere. Jeg ser tre. Jeg telte ikke sekunder, men jeg hadde allerede begynt å smile litt forventningsfullt da den fjerde bryteren begynner å gå. hehe. Kakkerlakkbrøl nr 147 notert.

Kai-Arne fjernboer brøler som en mann. Jeg tar femivarianten som har litt høyere frekvens på lydarten. Nærmest i dag dro jeg stigende oktav da noe spratt på restauranttoalettet etter at jeg var ferdig. Dæven som man skvetter. Jeg hadde nettopp ristet av en edderkopp på toalettrullen da dette spratt. Jeg skvatt så fælt at jeg nesten fikk krampe i venstre skinke. Jeg vet ikke hva det var, men det var ufarlig. Pulsen ga seg da jeg fikk ledd litt av det.

Men hvordan jeg takler insektene fra dag til dag varierer like mye med dagsformen. Til tross for vakre omgivelser, sol, varme, basseng, sjø, strand og fruktige drinker, varierer humøret her like mye som ellers. Sint, trist, glad og alle avarter av det.

De mest vanlige plagsomme som klegg, veps og mygg er kanskje de som har gjort meg mest oppmerksom på dette. Kleggen er satans irriterende. Den liker deg best når du er litt svett og varm, og det er jeg ofte her. En dag jeg sto og svettet som verst, var dagen av den sorten der jeg følte meg som en halvt italiensk trykkkoker med høyt blodtrykk. Sint. Jeg sliter med noe som er fysisk slitsomt når jæværn setter seg på leggen min. Eller rompa. Eller ryggen. Rundt og rundt og så innmari uforutsigbar. Den dagen var jeg så sint og forbanna, slo så mye og hardt etter kleggen de gangene jeg så hvor den satt seg at jeg fikk blåmerker. Jeg ble nesten adrenalinsint over ikke å få være i fred, og det ble det jungelbrøl av. "DØ DA DIN DRRRRRRRRRRRRIT!" ropte jeg mens jeg hoppet opp og ned på en klegg jeg faktisk hadde svimeslått. Med trykk på rrrrrr. Deilig. Sint er fint. Og fjernboern fikk seg en latter som kilte meg også.

I forrige uke opplevde jeg å bli dehydrert. I allefall nesten. Uansett var jeg ganske betutta og følsom. Jeg var trist og lei meg på et vis. Mat og drikke styrer ofte mitt humør. På vei hjem fra sentrum, gikk jeg snarveien. Et smug som er litt svalere og som er en raskere vei til og fra byen. Handlepose, bag og en brus i hånda, fred og ingen fare og faen det der gjorde vondt. Veps. Ut av det blå i min verden satte den seg på undersiden av venstre arm og stakk. Først ble jeg skikkelig lei meg fordi jeg ikke synes dette var vel fortjent. (Det er det aldri, men likevel.) Så ble jeg skuffa for at jeg sto i et smug uten at noen kunne se den hevelsen jeg litt uforstående pekte på. På en dag som denne var hungeren etter noen som kunne synes synd på meg ganske stor. Men derfra var formen stigende. En guaranabrus og et vepsestikk gir en ganske happy-go-easy adrenalinrus. Fra hengehue til lettbent sprettmajor. Men det ga seg da jeg kom hjem og begynte å jobbe igjen. Plutselig var guarden helt nede for alt som het kryp og klegg. Jeg begynte nesten å grine da jeg sto bøyd i et buskas og kleggfaen kom. Jeg ble akkurat så lei meg og synes insektsfaunaen var så urettferdig at jeg gikk og la meg.

Sint og trist. Da er det bare glad igjen, og så langt virker det kanskje ikke mulig. Men det er det. På en god dag fikk jeg innertier på en klegg uten at den fikk bitt meg. Den satte seg på venstre underarm og på et eller annet uforståelig vis fikk jeg gjort et Kill Bill triks på den. La oss si det var sylskarp presisjon da jeg faktisk vred hodet av den mellom høyre peke- og langefinger. Dagen var god og jeg ble stolt og utålmodig etter å fortelle Kai-Arne om bragden. Lattern og smilet satt løst hos meg, og arbeidsdagen ble enda bedre av det. Fest.

Da jeg var i India, gjennomførte jeg i tillegg til daglig meditasjon en del kurs. Enten det var meditasjon eller kurs, var hovedfokus å rette oppmerksomheten innover. I meditasjon er du ofte latt over til deg selv å avgjøre hva du kjenner der inne. I kursene fikk vi veiledning av kursleder på en del spørsmål vi skulle ta stilling til. Alt sammen samtidig som vi mediterte. Det er nemlig ikke alltid meditasjon dreier seg om å tenke minst mulig. Et av kursene het "Fasttrack yourself" og det gikk eksplisitt ut på å kjenne igjen følelseartene sinne, glede, sorg og frykt. Med musikk og aktivitet ble vi satt i "situasjoner" alene, i par eller grupper der vi skulle kjenne etter hva vi følte. Oppsummert skulle vi bli bedre rustet til å kjenne igjen følelser, sette grenser og/eller utnytte følelsen på en fordelaktig måte.

Jeg fikk en del nye knagger å henge følelsesspekteret mitt på fra dette og andre kurs i India. Å ha en rasjonell innsikt i følelsesspekteret sitt, virker kanskje litt paradoksalt. Men man trenger alltid ventiler for et hvilket som helst humør man er i, og jeg har valgt å bruke insektsmylderet rundt meg som et verktøy. Kall meg gjerne en positiv idiot, men det er lite jeg får gjort med at jeg til en hver tid er omringet av en større eller mindre mengde kryp. Så når kleggfaen kommer og jeg handler i affekt, kan dette av og til være et lite hint til meg om dagsformen min. Og uansett hva som skal ut - sint, trist eller glad - så er det faktisk veldig godt å gjøre nettopp det. Få det ut!

Spinach

"I hate spinach and I'm glad I hate spinach, because if I liked it, I would eat it and I hate spinach!"

"The Joy of Burnout", Dr Dina Glouberman

Vogelspindel'n og jeg

Nå skal jeg være breial og ikke fortelle om forhistorien til dette. Det er ingen som trenger å vite at jeg etter å ha hadde skrittet ut av sengen i fotenden og snudd meg til Terje, gjorde et lite uæææh på halvt mute (det ville vært fint å kunne skru av folk med fjernkontroll noen ganger). Hold fienden uoppmerksom og la den heller ikke vite at du er redd. Det er heller ingen som har sett meg stå småfjetret med hendene foldet opp mot ørene mens jeg sier "Fy faen, Terje. Se på denna." Det var bare jeg som kjente at det stakk i pannen og at jeg tørket i øynene fordi jeg stirret sånn.

Dette er en fugleedderkopp. Det høres kulere ut på tysk: Vogelspindel. Disse kan bli en liten pizza store og hoppe 3-4 meter. Men dette var bare et barn, da. Den tilhører tarantellfamilien, og noen arter av dem kan kaste litt hår fra kroppen når de blir bekymret. Synes jeg jeg ser det. Småfjetret vogelspindel holder to av åtte labber opp mot ansiktet mens den skvetter litt pels fra ryggen. Hårene er visstnok veldig irriterende på huden. Lege og greier hvis det blir for ille. (Dette er informasjon fra skumlesing på nett etter at Bodo sa det var en Vogelspindel.)

Om mammaen hans har vært og sett etter den når jeg ligger og sover, vet jeg ikke. Og det er egentlig greit.

Pousada Vakker V

Oppe
2. Restauranten. Den er bygget med et x-kantet tak og åpent hele veien rundt i fellesarealet. Til venstre er det hengekøyer du kan sitte i. Til høyre er en av vannlijedammene.

Nede
1. Resepsjonsområdet. Sittekøyer for den som venter eller bare vil lese en bok. For eksempel.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Pousada Vakker IV

Oppe
1. Tartaruga. Skillpadde på portugisisk.

2. Hovedbygget for Pousadaen. Det er bygget på prinsippet til et tempel. Kai og jeg bor i andre etasje over resepsjonen. Jeg til venstre og han til høyre. Klesvasken er Terjes.

Nede
1. Bardisken i restauranten.

2. Huset til Bodo. Det var i hans hage jeg fant Konrad Koala.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Pousada Vakker III

Oppe
1. Det er volleyballbane på plassen her. Den har gitt meg skrubbsår.

Nede
2. Første juledag lagde vi stenovnsbakte rundstykker av 1-2-3 speltbrødblanding som Terje hadde tatt med fra Norge.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Pousada Vakker II

Oppe
1. Lykt ved bassenget.

Nede
1. Mye bruksgjenstander her er basert på skillpadder. På Praia do Amor i Pipa er det et eget klekkested for skillpadder der man kan se bittesmå skillpadder finner veien til havet. De gangene dette skjer, er det en vakker hendelse sies det.

2. Inni en palme ved bassenget. Den store oransje tingen som lignder en ananas er treets frø. Når denne faller ned, smuldrer den opp og frøene spres.

Klikk på bildene for å gjøre dem større :-)

Por do Sol

Por do Sol betyr Solnedgang, og her bor jeg. Fjernboer Kai bor i et speilvendt identisk rom vegg i vegg med meg. Det er fint her, synes jeg.

Jeg sovner og våkner til dyrelyder - litt ettersom hvem som er nattedyr og dagdyr. Forøvrig kan jeg fortelle at også dyr i skogen kan ha startvansker når de "står opp". Jeg har hørt en og samme fugl (la oss si det er samme fuglen) veldig tidlig og litt nærmere formiddagen. En morgenfugl er ikke bare en morgenfugl den heller, og hanen her i nabolaget røyker garantert Teddy. Mange.

[Bildekvaliteten er litt så som så på disse bildene, men det gir likevel et inntrykk.]

Børds!

For dem som kjenner oss er det ikke ukjent at Terje og jeg har deler av året hver for oss. Terje leder på å være på bortebane, men jeg har begynt å ta innpå. I fjor gjorde jeg et kraftig innhugg på 6 uker i India og her jeg er nå sniker jeg inn tre måneder. I såkalte "reisedøgn" nærmer vi oss å være litt mer på likefot.

Men takk og pris brøt Terje tellinga. 17. desember kom han hit til Pipa for å feire jul med meg. Jeg kan si flere ting om å feire jul utenlands, men å feire jul uten andre halvpart av hjertet mitt...helt feil.

Tidlig i desember var det ingen tvil. Da var billetten bestilt og jeg kunne begynne å forberede tosom-loppa jeg har i blodet. Jeg liker veldig godt å være to med min aller beste venn.

Vi hadde tre fine uker der Terje fikk lov å flate helt ut og vi var late juledyr sammen. Blant annet kommer jeg til å huske da jeg gynget Terje som lå i hengekøya og etterhvert sovnet. En annen gang var det jeg som lå i køya mens jeg holdt Terje i foten. Det var skumring og vi hørte på musikk. Vi hadde i grunnen ikke sagt et ord på veldig lenge, men vi holdt takten til musikken. Han med foten og jeg med hånden. Det er sånne ting som blir ekstra fine når man tenker tilbake på det. Av og til er det sånn - du skjønner ikke at du hadde et øyeblikk før litt i etterkant. Det er mye fin magi i sånt.

Magien ble igjen etter at han dro også. Vi hadde en veldig fin avskjed han og jeg som jeg kanskje forteller om en annen gang. Enn så lenge lar jeg det fine varme inni hodet mens jeg smiler og teller år på fingrene. Når sommern kommer har jeg bare en finger igjen før vi må begynne å telle årene vi har vært sammen med tærne...fine, fine min...

Balansekunst

Det er ikke ukjent at McDonalds kjører nasjonale typiskheter på sine ulike internasjonale filialer. På Natal Shopping fant jeg denne.

Vann fra grønne kokosnøtter smaker annerledes enn kokosmelk fra de brune kokosnøttene vi kjenner i Norge. Kokosnøtten jeg har foran ansiktet i den første postingen på bloggen, er gul. Den smaker ulikt fra den grønne og den brune. Så en kokosnøtt er ikke en kokosnøtt den heller.

Men McDonalds har - i min verden - bomma. Her i Brasil har jeg drukket kokosvann rett fra nøtta og fra boks kjøpt i butikk. Rett fra nøtta er aller best, men den de selger mest av på butikken er en veldig god nummer to. Den fra McDonalds smakte rett og slett ikke godt og ikke som en ekte grønn kokosnøtt. Hundre prosent sikker kan jeg ikke være, men jeg tror hemmeligheten ligger i holdbarheten. Kokosvannet i butikken har en holdbarhet på 10 dager. Holdbarheten på kokosvannet fra McDonalds var drøyt over en måned. Da sier det seg selv at det er tilsatt litt av hvert av ufin hokus pokus. Tror jeg.

Uansett er kokosvann fra de grønne kokosnøttene på listen over ting jeg liker aller best. Det er fantastisk friskt, smaker søtt uten å være for søtt og er genialt på flere vis. Jeg er (dessverre/heldigvis) skapt sånn at jeg tilnærmet blir sulten hver 3dje time. Det er godt å være sulten, men det er faktisk ikke alltid det passer. Min kjære pleier å tulle med at han alltid har en nød-Snickers på lomma. Det er en spøk, men av og til er det faktisk helt nødvendig. Vi ler av det når jeg ikke er sulten, men sekundene teller når blodsukkeret tuner inn på "way over bedtime". Og der kommer det geniale med kokosvannet. Blodsukker berg-og-dalbane er en ubalanse som dette vidundervannet balanserer. Den gjør i allefall det for min del, og det er en del av hva Brasilianerne her hyppig selv anbefaler. De anbefaler det dog for det meste i forbindelse med fyllesyke og matforgiftning.

Jeg vet ikke hva i kokosvannet som er genistreken, men av rulleteksten på boksen inneholder den salter, jern, fosfor, c-vitaminer og kalsium. Den skårer lavt på proteiner og kalorier. Det den inneholder aller mest av er potassio/potassium. Kanskje det er der tryllekunsten ligger. Aller helst skulle jeg funnet ut av dette selv, men med typen "det tar votter og vinter"-båndbredde orker jeg ikke. Hvis du vet noe om det, håper jeg du deler det med meg! (Jeg skal være surfelat helt til jeg kommer hjem til Norge igjen...)

Belinha

Dette er Belinha. Du uttaler navnet med høyfrekvent stemmebruk mens du sier "Belinnnnnnnnnnjaaaaaa!". I allefall er det slik eiern hennes som også bor på området her, uttaler det når hun roper.

Belinha er litt sånn som meg på en vanskelig dag. "Ja, jeg liker kos, men IKKE akkurat derrrrrrrrrr." Belinha aner ingenting om Brasilianske grove glidelåsprinsipper. I allefall ikke ennå. Dette er pousada-diva nummer 1. Jeg er rett og slett ingenting i forhold.

Lykkebeist

Siw: "Ååå, se! Ta bilde! Det der er så fint. Nå skal jeg være glad i i hvertfall fem minutter. Fra nå av skal den hunden hete Lykke."

Kai: "Jeg synes hun skal hete Beist."

Lykkebeist er egentlig greit det også.

...

"Jeg må innrømme at vi var blitt advart for lenge siden mot å skli på rekkverket, ikke fordi far og mor var redde for at vi skulle brekke armer og ben, det gav de en god dag i og derfor brakk vi aldri noe..."

Italo Calvino, "Klatrebaronen".

Konrad Koala

Jungelkladden

Sjasjev!

Dette ser ut som en paprika med rar stilk. Det er ikke det. Denne frukten vokser overalt her og det største treet for frukten er like stor som en fotballbane. Jepp, det er sprøtt. Men treet kan vokse sånn fordi det ikke gror røtter slik vanlige trær gjør. Dette treet har ikke ett stykk tykk stamme med røtter og tilhørende trekrone. Dette treet har grener som vokser opp av jorden og ned igjen. Opp igjen og ned igjen. På den måten kan det spre seg utover enorme arealer.

Når frukten er moden faller den ned på bakken og avgir en litt forfylla lukt. Det er ikke fordi frukten er dårlig, men den er bare litt gjærete av vesen. Den smaker litt sånn også. Egentlig synes jeg den er litt for besk til å lage juice av - til og med når den har ekstra sukker i. Men den er populær her, og i ubevokta hager er det ikke sjelden det er slang på sånne.

Men hva er det? Vi har den i Norge også. Ikke frukten, men stilken. En jeg hørte om hadde ikke helt dreisen på uttalen og kalte det sjasjev. Her i Brasil heter frukten Caju, og du uttaler det med en litt ka-dju lyd fonetisk. Helt riktig! Stilken er det som etter litt koking blir cashewnøtten!

Tåsk!

Tær er og blir noe av det dummeste jeg vet. En såkalt fiffig anordning som man ikke klarer seg uten, men som er så innmari i veien. I allefall mine tær. Faren min har store stortær. Takk for den. Til og med farmor sa da jeg ble født "Ja, var DET noe å arve, da." da hun så meg første gang i plexikassa på sykehuset. Og du vet du har snublet mye i ditt liv når du har utviklet egne snublereflekser. Titt og ofte har jeg imponert meg selv med hvordan jeg har klart å finte meg ut av et realt tryn. Men det hjelper fint lite når du har dårlig mørkesyn og du tar firsprang-skritt rett frem når det kommer en trapp. MEN - som jeg alltid sier: hva er vel vitsen med å slå seg når det ikke synes!

Ps: jeg har trolig også bristet tåen ved siden av! Trappesparket tok jeg i november, mens tåbristen en gang midt i desember. Den føyer seg inn i rekken med en lilletå jeg brakk for mange år siden. Jeg brettet lilletåen under foten fordi jeg sparket til en gigantrull med julepapir. Øvrige tær har fått rift og annet snacks under oppholdet her. Jeg er sikker på at jeg kan gå stødigere med truger. Truger OG vadere. Da må jeg i det minste løfte hele foten.

Post tåsk: det som er jævlig ironisk er når jeg hører meg selv rope: "Forbanna jævla horeri av et løvhælvete!" på vei hit. Det har regnet i et døgn og jeg sklir i et blad når jeg skal prøve å passere snikhesten (les: hester som sniker seg inn på pousadaen for å gå på gresseslang) som har kommet til oss. Da bretter jeg tåa under sandalen og hører "snæpp"! DET er ironisk det. Nå halter jeg og den er antageligvis brukket.

Pousada Vakker

Der jeg bor er det 10 minutter rask gange til sentrum. Pousadaen er plassert inni en skog som Bodo har lagt sin sjel i å skape og ivareta. I Brasil er det veldig mye skog og land som blir brent ned for å produsere sukkerrør. Sukkerrør er hovedbestanddelen i blant annet cachaca som brukes i caipirinha.

Men Bodo har et veldig nært forhold til naturen og er opptatt av dens ve og vel. En god porsjon av palmene, trærne og beplantningen her inne har han egenhendig plantet og pleiet.

Bassenget er et ferskvannsbasseng som fylles fra pousadaens egen brønn. Når vannet skal skiftes, er bassenget koblet til et intelligent sammensatt vanningsanlegg med tanke på ressursutnyttelse. I stedet for å la vannet gå til spille, kan du fordele vannet til vanning via ulike knutepunkter.

Først fyller man dammen for alle gjessene. Vi hadde nettopp 14 andebarn her, men reven og andre har spist dem. Det høres kanskje trist ut, men det er en del av Bodos bidrag til det økologiske systemet på plassen. På den måten holder han liv i livet i skogen også. Når denne dammen er full, renner overskudddsvannet over og vanner palmene omkring.

Deretter går en del vann med til å fylle en av to liljedammer. Denne liljedammen har vanntilførsel via en bekk som går under trappen til restauranten. Begge dammene har i tillegg til vannliljer mye småfisk, små- og store frosker og padder.

Hvis man ikke skal tømme hele bassenget, fyller man etter litt tømming på med ferskt vann. Når bassenget er ferdigfyllt, siver overskuddsvannet til den andre liljedammen som er tilknyttet bassenget.

Og dette er bare litt av helheten. Slik jeg forstår Bodo, er det flere smarte måter å utnytte vannmengden på. Her har du et lite knippe av bilder fra stedet. Det kommer nok fler. For meg er disse et godt bilde på hvorfor det også er godt å trekke pusten med øynene her.

Bluferdighet

Når du har vært lenge nok her i Pipa, legger du ikke lenger merke til hvor mye hud du har rundt deg. Puppen til damen på bordet ved siden av kan nærmest være på vei ut av toppen hennes, og du ser det fortsatt ikke. Jeg overdriver litt, men utringningene er store og skjørtene korte. Plaggene på veldig mange her er i grunnen veldig små. Jeg har ikke undersøkt motebildet i sør-Brasil, men i denne delen av nord-Brasil er det sånn. Og det er helt greit! Brasilianerne er generelt veldig stolt av kroppene sine. Hvis jeg ikke har bommet, er idealet på jentekropper at de har litt mer former på spesielt hoftene. Når jeg ser at klesdokkene i butikkene har mer former her enn i Norge, velger jeg i allefall å tro at det er en mulighet. Men ideal eller ikke ideal - de er stolte! Og det er flott å se. Et lite plagg blir åpenbart enda mindre på en større kropp, men med holdning er det flott. Dessuten er det godt å være i blant så mange former og fasonger.

Liten eller stor i fasongen - en brasiliansk bikini er og blir liten. Da jeg kom på stranda første gang da jeg kom hit i november, var det en merkelig følelse av å ha på seg en hævv av en bikini. H&M bikinien hadde for mye stoff. Så jeg kjøpte meg en til 60kr av en strandhandler under en parasoll. Lite stoff. Veldig lite stoff. Jeg gikk 100m bort fra der vi lå på stranda og skiftet bak en palme som var rykket opp med roten. "Har jeg klær på meg nå?" tenkte jeg.

Men nå er jeg vant til det og det føles fritt og fint. Jeg husker da vi hadde hjemkomstfest da jeg kom herfra sist og jeg ikke hadde lagt fra meg "fritt og fint"-spiriten. Jeg vrengte av meg t-skjorta gitt. Ikke resten av klærne, men t-skjorta. Det blir ingen homecoming-fest denne gang, men jeg må avvendes. Jeg skal tøfle rundt hjemme i bikini og sandaler på trass i minst en uke etterpå. Nemlig.

Litt ondskap

Du vet du har fått litt farve når du ligger på stranden, ser ned på magen din og det som nå har blitt de lyse hårene du har på kroppen og tenker: "Har jeg mer pels?". Ædda.

Cido!

Dette er Cido. Cido er vakthunden på "ranchen" her. Bodo tror kanskje han er rundt fire-fem år gammel. Men dette er bare en antagelse, for Cido har ikke alltid bodd her. I Pipa er det en god del hunder som tilsynelatende ikke eies av noen. I allefall har en brorpart av dem ikke halsbånd. Men her i Pipa er det ingen av dem som ser ut til å lide. Hundene opptrer like sosiale og glade som resten av Pipaneserne og de tilreisende. Noen av dem ser ut som de har fått litt hard medfart med slåssing, lite mat og en dose skabb, men flesteparten kan klappes og koses. Folk er generelt snille med hundene her.

Cido bare dukket opp en dag, og siden det har han blitt her. Innimellom stikker han av en ukes tid. Da kan du se ham gatelangs i Pipa sentrum - med eller uten damer på slep. Cido er nemlig en jentefut og har garantert avlet et par småcidoer eller 79. Men så kommer han tilbake. I begynnelsen var han visst litt avmålt til kos, men det har kommet seg. Nå oppsøker han kos og klem og lager en liten ulesang når det blir ekstra kos.

Cido er egentlig litt mer enn bare en hund. Det virker kanske litt søkt, men Cido er en slags ambassadør for en type verdisett. Bodo er sterk tilhenger av frihet og uavhengighet. Cido er en veldig fri og uavhengig hund. Bodo sa en dag i en og samme setning "Cido you independent dog. I love you." For meg som kjenner Bodo litt nå, er dette egentlig et credo for hans tankesett.

Men Cido representerer også noe mer. Det skal litt mer til enn 6 måndeder (3+3 måneder) å kunne snakke bredt om et lands kultur, men noen trekk merker man seg. cido og jeg gikk tur til byen en dag. Eller jeg og Cido. Det er litt uvisst hvem som gikk tur med hvem, for det var Cido som valgte å bli med. Det var ikke jeg som "spurte". Han ble gira av å se meg med bag og vandreantrekk (indiabukser, bikinitop og sandaler) og begynte labbing 10 meter foran meg. Jeg har vært her en stund nå og han har sett meg gå mange ganger. Denne gangen ville han være med. Cido labbet glad og stolt foran meg, markerte her og der, snuste og gjorde sin hundebusiness. Men gikk han for fort, stoppet han litt og så etter meg inntil han så jeg kunne holde følge. Uavhengig og lojal. Trafikken i Pipa (og Brasil) er ikke like strikt og regelbunden som i Norge. Glidelåsprinsipper her er mye grovere og du er avhengig av å lese trafikkbildet mye mer enn å holde deg til regler. Og det var dette jeg la merke til med Cido. Han leste dette bildet og tilpasset seg det. Det trenger ikke være mer enn en halv meter mellom kjapp eller tregt passerende bil og menneske. Eller hund. Det er ikke noe hokus pokus i at en tobent eller firebent trafikant respekterer trafikken, men det er allikevel ulikt fra Norge. Slipper du en norsk labrador ut i gatene her, er jeg ganske sikker på at det går kort tid før den befinner seg på evige jaktmarker. Dessverre. Og dette er hva jeg er blitt fortalt om det Brasilianske samfunnet også. Det er en machokultur der evnen til å lese og skjønne det grove glidelåsprinsippet gjelder. Og da er det vel ikke vanskelig å lese mellom linjene at dette ikke gavner alle.

Men jeg gir Brasil litt mer tid før jeg lander på hva jeg synes. Jeg kan for lite og kanskje jeg har obsertvert helt feil. Jeg velger å fortsette å bli glad av å tenke på Cido i aksjon. Fri, trygg og lojal. Jeg kunne gjøre det jeg hadde tenkt uten å være redd for å snu ryggen til. Cido klarer seg. Og hvis vi ikke skal samme vei, så sees vi hjemme, Cido.

"Jeg reiser alene"

Dette er Remy og Emile. Jeg digger tegnefilm og synes rattatåjtåj filmen var knall. Særlig fordi jeg er så glad i å lage mat. Min fjernboer Kai-Arne som bor i rommet ved siden av har omdøpt dem til Rune og Raffe. Raffe-Remy og Rune-Emile bor sammen med meg på 180 x 200 cm.

Mævver

Mævver i rompa. Alle kjenner en som har det. Rastløs, arbeidssom, kan ikke sitte stille. En typisk mævver er sjelden i ro og ser alltid etter noe som kan gjøres. En ekte mævver fortsetter med dette også om natten. Det vet jeg, for jeg sover naken. Den var ikke i, men den var på. Nå har jeg senga full av Radar.

Et lite bilde i det store

Her er jeg! Pipa - Rio Grande de Norte - Brasil. Jeg vet hvordan jeg har det, men det er det ikke så mange som vet. Det er heller ikke så mange som vet hvorfor jeg dro, men det vet jeg.

Kort fortalt var jeg her på Pousada da Mata for to år siden. Det var en ren tilfeldighet at det endte på dette stedet. Min situasjon var så fleksibel at jeg hadde en tur/retur Oslo/Natal/Oslo med avreise oktober og hjemreise januar. Hvor jeg skulle bo var ikke bestemt. Vi var fire stykker der tre av oss skulle jobbe og jeg skulle bare koble helt ut. Brasil var altså målet, men hvor eksakt var ikke bestemt.

I nesten to uker trålet vi Natal på kryss og tvers, snakket med eiendomsmeglere på fingerspråk og gebrokken portunjol, kjørte med villmann eiendomsmegler i en Fiat Blikkboks på BR 101 og ble generelt svett av Ponta Negras charterhete. Men når du bor to uker på et lite hotell, skal det litt til å ikke bli kjent med noen. Den tyske hotellmanageren viste seg å ha en annen tysk venn som var freelance på turistguiding og -boligforvaltning (Det var i allefall slik han selv beskrev det). Thies freelancer var særdeles hyperaktiv med kremmerånd og serviceinnstilling. En hyggelig, korpulent og kupidlignende kar som livnærte seg halve året på dette og resten av året som kriminalpolitibetjent i Tyskland. Uansett - han hadde en bekjent som hadde et sterkt behov for å leie ut et 200m2 hus til en hyggelig pris. Så da ble det boogieride fra Ponta Negra til Pipa. Den tyske politimannen hadde snakkis hele veien og en vanvittig evne til å le maksimalt høyt av sine egne vitser. Men han hadde rett. Det var en perle vi kom til. Fem minutter kjøring (10 minutter vandring) fra Pipa sentrum, ned en lang bakke og inn i tropisk skog, 100 meter fra resepsjonbygget og bassenget - der var huset. To etasjer, to bad, tre soverom, kjøkken, stue, balkong i andre etasje, stor altan i første og omgitt av jungel. Vi valgte å si ja. Casa Jacu var vårt sted de neste tre månedene.

Det er mye å fortelle om omgivelsene på dette stedet, men det kan jeg heller vise bilder av senere. Denne gangen bor jeg ikke på Casa Jacu, men i resepsjonsbygget rett ved bassenget. Casa Jacu er privateid i likhet med flere av husene på den 100 000m2 store jungelen som tilhører pousadaen. Det jeg heller skal fortelle deg er at jeg ikke skal fortelle deg det store og hele bildet av hvorfor jeg er her igjen. Det kommer senere. Men jeg skal fortelle at jeg er her fordi stedet siden sist har vært i endring og det åpnet seg en mulighet for at jeg kunne bidra på elementer rundt denne endringen. Jeg reiste altså ikke hovedsaklig for å ha ferie. Jeg reiste for å jobbe.

Så langt har bildet jeg lagde meg før jeg dro vist seg å bli annerledes her. Dette gjelder omstendigheter som har møtt meg og hvilke konsekvenser dette har fått for mine bidrag. Til dette er det både pluss og minus, men jeg har valgt å la være å konkludere før jeg kommer hjem. Men det jeg allerede vet er at jeg kommer til å komme hjem med et erfaringsregnskap i pluss. Sammen med ting jeg har gjort de siste årene, er dette også et fint skritt på veien mot en lystbetont, engasjert og forventingsfull arbeidshverdag. De som kjenner meg vet at jeg har hatt en lang periode der lyset var brent i begge ender på mange vis. Arbeidshverdagen og en del av privatlivet mitt (som ikke dreier seg om kjærlighet) stemte ikke. Heldigvis er jeg ikke der idag.

Så da vet også du hvordan jeg kom hit og hvordan jeg har det. Jeg har det bra. Og det er vel egentlig det som er viktigst.