Cido!

Dette er Cido. Cido er vakthunden på "ranchen" her. Bodo tror kanskje han er rundt fire-fem år gammel. Men dette er bare en antagelse, for Cido har ikke alltid bodd her. I Pipa er det en god del hunder som tilsynelatende ikke eies av noen. I allefall har en brorpart av dem ikke halsbånd. Men her i Pipa er det ingen av dem som ser ut til å lide. Hundene opptrer like sosiale og glade som resten av Pipaneserne og de tilreisende. Noen av dem ser ut som de har fått litt hard medfart med slåssing, lite mat og en dose skabb, men flesteparten kan klappes og koses. Folk er generelt snille med hundene her.

Cido bare dukket opp en dag, og siden det har han blitt her. Innimellom stikker han av en ukes tid. Da kan du se ham gatelangs i Pipa sentrum - med eller uten damer på slep. Cido er nemlig en jentefut og har garantert avlet et par småcidoer eller 79. Men så kommer han tilbake. I begynnelsen var han visst litt avmålt til kos, men det har kommet seg. Nå oppsøker han kos og klem og lager en liten ulesang når det blir ekstra kos.

Cido er egentlig litt mer enn bare en hund. Det virker kanske litt søkt, men Cido er en slags ambassadør for en type verdisett. Bodo er sterk tilhenger av frihet og uavhengighet. Cido er en veldig fri og uavhengig hund. Bodo sa en dag i en og samme setning "Cido you independent dog. I love you." For meg som kjenner Bodo litt nå, er dette egentlig et credo for hans tankesett.

Men Cido representerer også noe mer. Det skal litt mer til enn 6 måndeder (3+3 måneder) å kunne snakke bredt om et lands kultur, men noen trekk merker man seg. cido og jeg gikk tur til byen en dag. Eller jeg og Cido. Det er litt uvisst hvem som gikk tur med hvem, for det var Cido som valgte å bli med. Det var ikke jeg som "spurte". Han ble gira av å se meg med bag og vandreantrekk (indiabukser, bikinitop og sandaler) og begynte labbing 10 meter foran meg. Jeg har vært her en stund nå og han har sett meg gå mange ganger. Denne gangen ville han være med. Cido labbet glad og stolt foran meg, markerte her og der, snuste og gjorde sin hundebusiness. Men gikk han for fort, stoppet han litt og så etter meg inntil han så jeg kunne holde følge. Uavhengig og lojal. Trafikken i Pipa (og Brasil) er ikke like strikt og regelbunden som i Norge. Glidelåsprinsipper her er mye grovere og du er avhengig av å lese trafikkbildet mye mer enn å holde deg til regler. Og det var dette jeg la merke til med Cido. Han leste dette bildet og tilpasset seg det. Det trenger ikke være mer enn en halv meter mellom kjapp eller tregt passerende bil og menneske. Eller hund. Det er ikke noe hokus pokus i at en tobent eller firebent trafikant respekterer trafikken, men det er allikevel ulikt fra Norge. Slipper du en norsk labrador ut i gatene her, er jeg ganske sikker på at det går kort tid før den befinner seg på evige jaktmarker. Dessverre. Og dette er hva jeg er blitt fortalt om det Brasilianske samfunnet også. Det er en machokultur der evnen til å lese og skjønne det grove glidelåsprinsippet gjelder. Og da er det vel ikke vanskelig å lese mellom linjene at dette ikke gavner alle.

Men jeg gir Brasil litt mer tid før jeg lander på hva jeg synes. Jeg kan for lite og kanskje jeg har obsertvert helt feil. Jeg velger å fortsette å bli glad av å tenke på Cido i aksjon. Fri, trygg og lojal. Jeg kunne gjøre det jeg hadde tenkt uten å være redd for å snu ryggen til. Cido klarer seg. Og hvis vi ikke skal samme vei, så sees vi hjemme, Cido.