Bluferdighet

Når du har vært lenge nok her i Pipa, legger du ikke lenger merke til hvor mye hud du har rundt deg. Puppen til damen på bordet ved siden av kan nærmest være på vei ut av toppen hennes, og du ser det fortsatt ikke. Jeg overdriver litt, men utringningene er store og skjørtene korte. Plaggene på veldig mange her er i grunnen veldig små. Jeg har ikke undersøkt motebildet i sør-Brasil, men i denne delen av nord-Brasil er det sånn. Og det er helt greit! Brasilianerne er generelt veldig stolt av kroppene sine. Hvis jeg ikke har bommet, er idealet på jentekropper at de har litt mer former på spesielt hoftene. Når jeg ser at klesdokkene i butikkene har mer former her enn i Norge, velger jeg i allefall å tro at det er en mulighet. Men ideal eller ikke ideal - de er stolte! Og det er flott å se. Et lite plagg blir åpenbart enda mindre på en større kropp, men med holdning er det flott. Dessuten er det godt å være i blant så mange former og fasonger.

Liten eller stor i fasongen - en brasiliansk bikini er og blir liten. Da jeg kom på stranda første gang da jeg kom hit i november, var det en merkelig følelse av å ha på seg en hævv av en bikini. H&M bikinien hadde for mye stoff. Så jeg kjøpte meg en til 60kr av en strandhandler under en parasoll. Lite stoff. Veldig lite stoff. Jeg gikk 100m bort fra der vi lå på stranda og skiftet bak en palme som var rykket opp med roten. "Har jeg klær på meg nå?" tenkte jeg.

Men nå er jeg vant til det og det føles fritt og fint. Jeg husker da vi hadde hjemkomstfest da jeg kom herfra sist og jeg ikke hadde lagt fra meg "fritt og fint"-spiriten. Jeg vrengte av meg t-skjorta gitt. Ikke resten av klærne, men t-skjorta. Det blir ingen homecoming-fest denne gang, men jeg må avvendes. Jeg skal tøfle rundt hjemme i bikini og sandaler på trass i minst en uke etterpå. Nemlig.