Tåsk!

Tær er og blir noe av det dummeste jeg vet. En såkalt fiffig anordning som man ikke klarer seg uten, men som er så innmari i veien. I allefall mine tær. Faren min har store stortær. Takk for den. Til og med farmor sa da jeg ble født "Ja, var DET noe å arve, da." da hun så meg første gang i plexikassa på sykehuset. Og du vet du har snublet mye i ditt liv når du har utviklet egne snublereflekser. Titt og ofte har jeg imponert meg selv med hvordan jeg har klart å finte meg ut av et realt tryn. Men det hjelper fint lite når du har dårlig mørkesyn og du tar firsprang-skritt rett frem når det kommer en trapp. MEN - som jeg alltid sier: hva er vel vitsen med å slå seg når det ikke synes!

Ps: jeg har trolig også bristet tåen ved siden av! Trappesparket tok jeg i november, mens tåbristen en gang midt i desember. Den føyer seg inn i rekken med en lilletå jeg brakk for mange år siden. Jeg brettet lilletåen under foten fordi jeg sparket til en gigantrull med julepapir. Øvrige tær har fått rift og annet snacks under oppholdet her. Jeg er sikker på at jeg kan gå stødigere med truger. Truger OG vadere. Da må jeg i det minste løfte hele foten.

Post tåsk: det som er jævlig ironisk er når jeg hører meg selv rope: "Forbanna jævla horeri av et løvhælvete!" på vei hit. Det har regnet i et døgn og jeg sklir i et blad når jeg skal prøve å passere snikhesten (les: hester som sniker seg inn på pousadaen for å gå på gresseslang) som har kommet til oss. Da bretter jeg tåa under sandalen og hører "snæpp"! DET er ironisk det. Nå halter jeg og den er antageligvis brukket.